Ardmore Old Particular 10YO, 2009-2020
En solid røykfylt Ardmore som beviser at dette destilleriet også kan gjøre seg i litt yngre varianter.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 48,4 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Highland |
| Destilleri | Ardmore |
| Utgiver | Douglas Laing |
Da brødrene Laing brøt opp familieselskapet i to fikk de begge sine utfordringer med branding. Stewart Laing fikk jobben med å bygge et renommé for nyetablerte Hunter Laing. Fred Laing fikk beholde det klassiske Douglas Laing-navnet, et varemarke forbundet med kvalitet siden 1948, men måtte bl.a. ta farvel med deres kanskje mest ikonisk og lett gjenkjennelige tapningsserie “Old Malt Cask”. Arvtageren ble “Old Particular”, en serie der Fred og co gav seg selv litt mer spillerom mtp alkoholstyrken, men som til tross for iøyenfallende etiketter ikke helt deler den klassiske elegansen til Old Malt Cask.
Fortjener en 10 år gammel whisky å smykke seg med tittelen “Old”? Er dette noe mindre teit enn diverse masseproduserte blends som kaller seg “rare” eller “rare old”, til tross for at innholdet såvidt overlevde treårsdagen sin på fat? Svaret mitt er egentlig “nei”, men med tanke på det kraftige fallet i gjennomsnittsalder på tilgjengelig whisky om dagen er det kanskje ikke så lenge til 10 år kan regnes som gammelt?
Ardmore er et destilleri jeg for alvor har fått øynene opp for i det siste, med sin helt spesielle take på høylandsrøyk. Dette er en av 411 0,5L flasker, hentet fra en refill bourbon barrel, destillert i juli 2009 og tappet på flaske i mars 2020. Ingen fargetilsetning, ingen kjølefiltrering og 48,4 % alkohol. Presentasjonsmessig er det svært lite å utsette på her.
Lukt:
Frisk og vital røykwhisky – ikke helt ulik Benriachs “The Smoky Ten”: Masse grønne epler, røyken fra epletreflis, vanilje, mandelolje, kirsebærblomst, kalk, rug, grønn pepper og en anelse yoghurt. En ganske bred duftpalett egentlig, til tross for begrenset kompleksitet. Spearmint, banan, røsslyng, klassisk torvrøyk og litt akasiehonning. Selv om det merkes at det er en god del røyk her, er det på ingen måte overveldende. Vann gjør lukten en anelse røffere – med det minste hint av Laphroaigs klassisk klor- og jodpreg, samt malurt, physalis og tørr champagne.
Smak:
Førsteinntrykket er at jeg lett kunne gått på limpinnen blindt og gjettet Ardbeg eller Caol Ila. Smaken er langt mer dominert av røyk enn lukten, noe som kler whiskyen godt. Sitron, aprikos, vaniljekrem, eplekart, bakte epler, salvie og mint. Røyken er klassisk høylandstorv, men som innimellom skjer med Ardmore virker whiskyen mer maritim enn den burde gjort. Østers, St. Hansbål i fjæra, muskatt og okra. Halvtørr munnfølelse, der røyken snarere enn tanniner driver det tørre. Med vann blir munnfølelsen litt mer oljete, og røyken enda en anelse mer markant. Sukkerrør, hamp, habanero, jod, anis og umoden mango.
Konklusjon:
En overraskende god dram, som på mystisk vis klarer å være både høyland og vannkant, både røff og raffinert. Et par år til på fat kunne virkelig hjulpet denne opp et ekstra hakk, for her er det mer enn nok røyk å ofre, for enda litt mer fylde. Men det gjør den ikke dårlig. Tvert imot: En veldig god whisky.
81/100
– Rasmus