Laphroaig Cask Strength 10 YO Batch 9, 2017

Den årlige cask strength-varianten av Laphroaig 10 har stått som en bauta i whiskyens verden, en verden der prisen har gått opp og kvaliteten ned i en årrekke nå. I jungelen av purunge, nedvannede, fatsminkede, oppskrytte whiskyer til langt over tusenlappen kunne man stole på at Laphroaig 10 CS var kvalitet til en ok pris. Ihvertfall hvis man har maktet å få tak i den. Norge har nemlig ikke blitt tilgodesett med noen av denne på lenge.

Resultatet blir at man ikke får smakt hver årgang, noe som iofs er greit. Whisky har uansett aldri handlet om å krysse av flest mulig smakte drammer for min del, men om å ha flest mulig hyggelige opplevelser. Opplevelser som at lukten/smaken skiller seg ut, historien bak whiskyen eller settingen og selskapet den nytes i. Denne tapningen er noen år gammel idet jeg skriver dette, og siden jeg ikke kan huske å ha smakt noen senere tapninger kan jeg ikke sykemelde Laphroaig 10 CS generelt. Men rekken er brutt. Tiden da denne kunne kjøpes blindt er over. Så registrerer jeg at andre der ute liker denne batchen svært godt. Dem om det, for meg faller denne igjennom til det nivået at jeg gitt valget ville vurdert den vanlige 10-åringen på 40 % fremfor denne. Det betyr ikke at CS Batch 009 er dritt, det betyr bare at jeg forventer MYE mer av denne serien.

Lukt:
Lukten er verken beskjeden på vanilje eller røyk, uten at vi snakker fullstendig overlapp med Quarter Cask og Quarter Cask Cairdeas. Sjøsprøyt, jod, kamfer, kald peis, grapefrukt og røde druer. Fundamentet er klassisk Laphroaig, men de fruktige pregene går mer i retning av tropisk enn hagefrukt – pasjonsfrukt og fersken, samt eucalyptus, anis, ketchup(!) ogvsigartobakk. Røykfylt og aggressiv, men oppsiktsvekkende frisk og ren.Med vann blir lukten mer eikedrevet, og noe “grønnere” i smaken. Salvie, Bassetts Allsorts, gummi og tomatstilk.

Smak:
Smaken snerper umiddelbart en anelse på tungen, noe som tyder på svært vitale, på grensen til rå fat. Masse tanniner man ikke umiddelbart venter av en 10-åring fører an, før mer klassiske preg av røyk, vanilje, salt, klor og jod komme til. Mye sitrus (særlig til Laphroaig å være) – vi snakker igjen primært om grapefrukt, men også litt limeskall. Munnfølelsen er tørr, med en god del krekling og bark. Ikke helt overbevisende dette her dessverre, la oss prøve en god klunk vann: Vann gir både smak og munnfølelse litt drahjelp. Mens førstnevnte blir mer oljete, blir smaken mindre eikedrevet. Gule plommer, østers, malteddik, svidd hamp, grønn te, hvit pepper og raps. Ettersmaken er tørr og bitter.

Konklusjon:
Cask Strength Laphroaig 10 har alltid vært en stor favoritt, og forventningene er selvsagt høyere enn om det skulle vært noe annet i glasset, men selv med bias i bakhodet klarer jeg ikke å bli helt venn med denne. Whiskyen er langt fra dårlig, men i min verden er den for tørr og eiket. Lukten trekker heldigvis litt opp, og det er flere klassiske Laphroaig-trekk her man kan kose seg med, men dette er med god margin den dårligste jeg har smakt fra denne serien så langt, og med “god margin” mener jeg minst 10 poeng…

77/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside