Bruichladdich Wilson & Morgan 10YO, 1983-1994

Helt siden jeg så House of Cards (den originale engelske altså, ikke den amerikanske) har støvete 90-talls tapninger av Bruichladdich hatt en ekstra appell. Hver gang Francis Urquhart henter frem en flaske fra sitt favorittdestilleri kommer trangen til å drikke dette mildt sære whisky-uttrykket. Bruichladdich har aldri vært blant mine største favoritter, og i motsetning til mange andre destillerier som gjør suksess om dagen er jeg mer fan av de nyere uttrykkene enn fordums storhet. Dvs. det finnes selvsagt noen magiske fat fra 60- og 70-tallet som overgår mesteparten av det som kommer nå, men 80-, 90- og 00-tallet har jeg ikke så voldsomt mye pent å si om.

Så hvorfor kommer da trangen til å drikke Bruichladdich fra denne tiden? For det første fordi produktplassering virker (ihvertfall så lenge den når frem til riktig person). For det andre er det alltid noe forlokkende med whisky fra en annen tid. En slags uberørt tidskapsel som setter i gang alt fra nostalgi til fantasi (avhengig av om du drakk whiskyen på den tiden den ble utgitt eller om det var før din tid).

Dette er en av 283 flasker, hentet fra et hogshead og flasket for det italienske markedet omtrent samtidig som OL i Lillehammer. På mektige 61,2 % er det naturlig å forvente at produktet har holdt seg ganske uendret de siste 27 årene. La oss se om det stemmer. Fotocredit: Manuela.

Lukt:
Bruichladdichs signaturbitterhet, massiv malt og litt parfyme. Malurt, Ovaltine, maltdrops, eucalyptus, skogbunn, umodne epler og pærer, vått lær og tørket chili. Alkoholen legger litt lokk på lukten i starten, men den er overraskende snill og hyggelig til å være såpass høy. Sjøsprøyt, sitronmarengspai og bakte gule epler. Vann gjør lukten hakket tørrere, med nye tanniner, drueskall og litt kardemomme.

Smak:
Hvis alkoholen var godt skjult på lukten er den definitivt ikke det på smaken. Her må man påregne noen sekunders konsentrasjon og rolig pust for å komme til kjernen. Som på lukten kommer det assossiasjoner til absinthe, og kanskje enda mer fersk tuja, samt løvetann, kruskakli, demerarasukker, strie, ginseng og habanero. Bittert og mildt søtt, med en tørr munnfølelse. Ingefærøl, skinntryte og nektarinskall. Med vann blir det hele herlig maltdrevet. Sødmen holder seg også bedre utover i ettersmaken, noe som balanserer godt, selv om det bitre fortsatt er i føringen.

Konklusjon:
En både god og interessant whisky, fra en tid da alt var litt røffere enn det er nå. Kunne godt drukket denne igjen, kjenner jeg.

82/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside