Garnheath The Clan Denny 43 YO, 1967-2010

Whisky fra det nedlagte Moffat-komplekset er sjelden vare. Da er det selvsagt ekstra spennende å prøve det.

Garnheath The Clan Denny 43 YO, 1967-2010

Nosinginfo

TypeSingle Grain
Alkoholvolum44,4 %
LandSkottland
DistriktLowlands
DestilleriGarnheath/Moffat
UtgiverDouglas Laing

På 60-tallet handlet alt om effektivisering i whiskyindustrien. Whisky var populært, produksjonen var i gang igjen etter krigen, og nye teknologiske og prosessuelle fremskritt åpnet nye muligheter. Mange destillerier utvidet kapasiteten, byttet ut produksjonsutstyr med mer moderne løsninger: Lomond Stills ble testet, worm tubs ble byttet ut med mer moderne kondensere og tradisjonelle saladinbokser ble byttet ut med mer effektive løsninger. Og dette var bare noen av de mange endringene som skjedde rundt denne tiden. 

Det oppstod også en tanke om at istedenfor å benytte seg av en blanding av maltwhisky fra små destillerier på høylandet og grain whisky fra store fabrikker i lavlandet, kunne man kombinere alt på ett sted. Resultatet ble destillerier installasjon av en coffey still på Ben Nevis destilleriet og byggingen av hybriddestilleriene Loch Lomond, Lochside og Moffat. Tanken på å eie hele produksjonslinjen, fra korn til blend var nok fristende, men av de nevnte er det bare Loch Lomond som fortsatt opererer på denne måten. Alt fungerer ikke like bra i praksis som på papiret.

Det er altså Moffat det skal handle om denne gangen. Tre whiskyer ble produsert på destillerikomplekset i løpet av de 20 årene det var i drift, maltwhiskyene Glen Flagler og Killyloch, og grain whiskyen Garnheath. Komplekset lå utenfor Glasgow, og hadde en produksjon på ca 68.000.000 liter grain whisky og et betraktelig mindre volum av de to malthwhiskyene. Ingen av destilleriene er viden kjent for eksepsjonell kvalitet, men siden det finnes såpass få flasker der ute – særlig av Glen Flagler og Killyloch, gjelder det å benytte sjansen hvis noen tilbyr en smak. Som så mange andre destilleriet tok eventyret slutt på midten av 80-tallet, noe som kanskje er litt ekstra bittert, siden destilleriet bare rakk å bli 20 år.

Denne Garnheath-tapningen er destillert i 1967, altså bare to år etter destilleriet begynte driften. Whiskyen har ligget 43 år på et refill hogshead, og ble tappet på flaske av Hunter Hamilton (et datterselskap av Douglas Laing) for Clan Denny-serien i 2010. Jeg sender en spesielt stor takk til Ragnar som var så hyggelig å donere en slant av såpass sjelden vare, og til og med ta bilder av den! Det er alltid spennende (og stadig sjeldnere) man får prøve noe fra et gammelt destilleri man ikke har smakt noe fra før.

Lukt:
Det er alltid interessant å utforske en grainwhisky når det er lenge siden sist. Man har liksom blitt vant til andre stiler, være det seg malt, blend, bourbon eller pot still grain er noe annet. Når det er sagt er den ikke helt ulik bourbon denne her: Masse vanilje, smørpopcorn, ginseng, sagflis, kokos, samt kakao, peppermynte, solbær og vått lær. Lukten er søtlig og krydret, uten at den er voldsom i noen av disse retningene. Furukvae, bananskall, sort pepper, valmuefrø og et ørlite hint av terpentin. Vann henter frem litt syrlighet, og hint av tomatstilk, sukkerrør og Bassetts Allsorts.

Smak:
Som ventet er dette svært fatdrevet, men tanninene tar først overhånd utover mot ettersmaken. Selvsagt masse vanilje, kokos og ginseng som på lukten, og enda mer peppermynte. Muskatt, sort og hvit pepper, kamillete, limeskall, bark og kirsebærstein. Ettersmaken er dessverre en svakhet her, da whiskyen etterhvert tørker helt inn i munnen, og rett og slett blir ganske stram. Ettersmaken blir langt mindre ekstrem med litt vann, uten at trebitterheten avtar helt. Ellers ingen store endringer.

Konklusjon:
Det er en sann glede å endelig få smakt en Garnheath, og whiskyen har helt klart sine styrker. Dessverre virker det som 42 år på fat er litt i overkant for denne. Lukten er nydelig, og også smaken begynner bra, men når ettersmaken først har satt seg blir dette altfor tørt. Det hjelper riktignok litt med vann, men effekten er flyktig, og man ender opp med veldig tørr kjeft uansett hvordan man snur og vender på det. Lukten redder med minst mulig margin en karakter på 70-tallet.

70/100

– Rasmus

Douglas Laings nettside