The Macallan Classic Cut 2017

Noen ganger (egentlig ganske ofte) lurer jeg på hva de som velger navn på nye whiskyer tenker. Eksempelvis überbillige masseproduserte blends som skryter på seg å være “rare”, “old” eller “finest”, når de egentlig ikke er noen av delene. Denne whiskyen er også et litt pussig eksempel på dette. Med navnet “Classic Cut” skulle man egentlig forventet smak og lukt som forsøker å gjenskape Macallans klassiske signatur, i.e. den tunge sherryprofilen fra 60-, 70- og 80-tallet. Det er det ikke. Vi snakker ikke langtidslagring på gode sherryfat, her har man kjørt en kombinasjon av sherrybehandlede fat av europeisk eik og amerikanske bourbon barrels. Hvor “classic” i navnet kommer fra har jeg ikke vært i stand til å finne ut av.

Heldigvis har whiskyen sine positive sider også. Fatstyrke er kanskje den viktigste av dem, noe alt for få moderne Macallans har. Prisen er også akseptabel (til Macallan å være vel å merke), og selv om det altså inngår bourbonfat er det helt tydelig at profilen er tunet mot sherry. Den nyeste utgaven kan kjøpes på Vinmonopolet for 1400,- (mars 2021). Siden denne kommer i batcher kan jeg ikke garantere at det man eventuelt kan kjøpe nå smaker og lukter likt, men konseptet er jo tross alt det samme.

Lukt:
Umiddelbar Macallan-eksplosjon, med alt man forventer av en (moderne) kvalitets-Mac. Dessverre uten en del av det man forventet av en god Macallan for noen år siden… Beefy, sherry- og svoveldrevet; på en god måte. Eikenøtter, tjære, knekk, rågummi, muskatt, kakaopulver, tørket fiken, svisker, salmiakklakris og ferskt rørsukker. Dette er flere hakk råere en den fyldige majesteten Macallan leverte før, men den kan fortsatt konkurrere med sherrytunge uttrykk fra sammenlignbare Speyside-destillerier. Engelsk B&B (linoleum og vegg-til-vegg teppe med litt mugg under), tuja, balsamico og druekjerner. Vann gjør pregene av druer og urter mer fremtredende.

Smak:
Den kraftige alkoholen på nesen er ikke på langt nær like merkbar på smaken – mest fordi smaken er såpass fyldig. Appelsinmarmelade, kokesjokolade, valnøtter, St. Halvard likør, Nutella, menthol, svartkrutt, pipetobakk (evt en av snus-typene med sigarsmak), Schwarzwaldkake og en liten fyrstikk. Masse tørket frukt som en slags base – rosiner, svisker og aprikos. Munnfølelsen er selvsagt (fra dette destilleriet) svært fyldig – ettersmaken er lang og relativt bitter. Pussig nok åpner ikke vann opp noen nye smaker, men selv om alkoholen ikke var altfor aggressiv neat blir dette rundere og mer lettdrikkelig med et par teskjeer vann, og ikke minst litt ekstra tid i glasset.

Konklusjon:
Nok en gang får man en påminnelse om hva Macallan var for 20 år siden, uten å faktisk ha datidens Mac i glasset. Jeg har masse positivt å si om denne – sherryfat og cask strength fra dette destilleriet slår sjelden feil. Folk som skal ha det til at Macallan bare er oppskrytt piss tar etter min mening grundig feil. Problemet er at kontrasten til hvordan ting en gang var er så stor at man litt for ofte blir litt for skuffet.

81/100

– Rasmus

Macallans nettside