Myken Bådin Intervention

Av whiskyene fra ølfat jeg har drukket så langt, er det faktisk bare Ægirs Bior fra Mackmyra jeg opplever at ølet virkelig har satt sitt avtrykk. Selv i det tilfellet var det imidlertid begrenset hva jeg fikk ut av det, kanskje først og fremst fordi whiskyen ble laget på en tid da Mackmyra leverte langt dårligere vare enn de gjør nå. Andre forsøk som Grant’s Ale Cask finish og Glenfiddich IPA har sine kvaliteter, men det er også begrenset hva Innis & Gunn eller mild engelsk IPA kan tilføre en whisky. IPA er heller ikke en stil som gjør seg spesielt godt med fatlagring, noe som også gjør produktet litt mindre spennende og litt dårligere integrert. Stout derimot bør funke, forutsatt at Myken gjør jobben ordentlig.

Allerede usmakt kan vi i hvert fall si at destilleriet har gjort minst én ting riktig: De har utviklet stoutfatet i samarbeid med et av Norges bedre bryggerier – Bådin. Ikke bare er det kortreiste tønner, det har også all mulighet til å bli bra. Et ex-bourbon fat ble først brukt til å lagre whisky for Myken. Fatet gikk så til Bådin i Bodø, som lagret stout på fatet i et halvt års tid (en stout jeg gjerne skulle smakt, men som dessverre gikk meg hus forbi). Fatet ble så fylt med ca 4 år gammel whisky fra tre 200L bourbonfat, og fikk så godgjøre seg i ytterligere 10 måneder. Vi snaker altså om nesten 5 år gammel whisky her. Det hele gav ca 940 halvlitersflasker på fatstyrke. Whiskyen slippes/ble sluppet på Vinmonopolet 6. november 2020 til en pris av 900,-

Denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av destilleriet. Jeg sender en stor takk for dette nordover, samtidig som jeg bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet.

Lukt:
Mørk malt (black og sjokolade) sammen med en god del vanilje. Jeg er usedvanlig svak for en god bourbonfatlagret stout, og det er akkurat det det minner om. Bare i whiskyform. Sigartobakk, kamfer, nellik, honning, nedfallsepler, jord og bark. En skikkelig høstwhisky dette her. Smørkaramell, assortert tropisk frukt (melon og mango). Vann gir litt mer skitten fylde og litt mindre friskhet. Noe animalsk – i retning av en litt overstekt biff og mer tobakk, før det etterhvert sklir over i masse honning, nellik og vanilje.

Smak:
Alkoholen biter umiddelbart ganske godt fra seg, men med en gang den roer seg litt blir dette riktig så hyggelig. Meget krydret – sort pepper og korianderfrø, nellik her også, kandisert appelsinskall og einerbær. Krydderet får følge av epler og vanilje (som på lukten), kakaopulver, kvann, toast og en deilig tørr maltsmak. Sigaren fra lukten kommer også tilbake, men nå som et godt puff av en tent sigar i ettersmaken. Vann tilfører ikke så mye nytt, men smakene glir bedre sammen, og munnfølelsen går fra å være litt røff og flisete til å bli mer oljete. 

Konklusjon:
Myken leverer igjen, og klarer det mesterstykket å bli bedre og bedre for hver whisky. En ting er at denne er god, og det er den i aller høyeste grad. En annen er at vi endelig har å gjøre med en whisky som faktisk klarer å integrere ølsmaken og gjøre den til en naturlig del av smak og lukt. Denne skal jeg ha en flaske av selv, når den kommer på polet. Minst en.

82/100

– Rasmus

Mykens nettside