Banff Old & Rare 1966-2015, Gordon & MacPhail

Whiskydestillerier kan være kjent for så mangt – kvalitet, særpreg, vakre bygninger, idyllisk beliggenhet, fargerike personer i destilleriets historie m.m. Banff er først og fremst kjent for branner. Mange branner. Destilleriets røtter strekker seg tilbake til 1824, da det første destilleriet med dette navnet ble bygget i landsbyen Inverboyndie, nord for Aberdeen. Branner og små eksplosjoner var vanlig på denne tiden – noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at man produserte store mengder av et svært brennbart stoff over åpen flamme, i lyset fra gasslykter, med markant mindre fokus på HMS enn man har i dag.

I 1877 opplevde Banff sin første storbrann, der produksjonsfasilitetene nærmest brant til grunnen. Heldigvis var lagerhuset uskadd, så ingen av de dyrebare dråpene som lå der gikk til spille. Destilleriet ble bygget opp igjen, og driften fortsatte frem til 1932, da nye eiere stoppet produksjonen. I 1941 sprengte tyske bombefly et av varehusene, og mye whisky gikk tapt. RAF flyttet en skvadron med jagerfly til destilleriet i 1943 – sannsynligvis ikke for å beskytte whiskyen mot flere bombinger, men jeg liker å tenke at det var derfor. Under reparasjoner i 1959 sprengte en av destillasjonspannene, og tok med seg deler av bygningen. Driften fortsatte så til 1983, da Banff, som så mange andre, bukket under som et resultat av manglende etterspørsel. Bygningene ble etterhvert demontert, inntil den siste bygningen – et varehus – brant til grunnen i god Banff-tradisjon. I motsetning til f.eks. Brora og Dallas Dhu er det ingenting som skal eller kan settes i drift igjen. Der destilleriet en gang lå er det bare noen små rester av grunnmur, jorder og myr nå.

Takk for donasjonen av denne drammen, Martin. Whisky fra Banff er verken spesielt billig eller lett å få tak i, og selv om jeg har smakt noen tapninger fra dette destilleriet før er det fint å ha muligheten til å få anmeldt noe derfra også.

Det at whiskyen var destillert i 1966 betyr at dette var fra en periode da man hadde gått over fra å lempe kull til å fyre destillasjonspannene for hånd, til å mate kullet automatisk, og altså før man gikk over til oljefyring i 1970. Dette er en av 362 flasker, destillert i 1966 og tappet på flaske 49 år senere, i 2015.

Lukt:
Selv om dette på ingen måte er en direkte eller ekstrem whisky, er den fra start helt tydelig på hvilke kvaliteter den innehar: Old school, subtilt og med så mye umami, rancio og dunnage warehouse at det nesten er uviktig at dette fatet en gang har inneholdt sherry. Vel nesten. Lønnesirup, sandeltre, stuet champignon, sorte trøfler, fiken, appelsinmarmelade, jordkjeller, peppermynte, misosuppe, svovel (krutt), rompunch, kalk og en liten anelse komposterte blomster. Vann åpner opp nye dimensjoner av lukten – den blir verken bedre eller dårligere, men annerledes. Kandisert frukt, turkish delight, masse lynghonning, solbakt hyttevegg med gammel maling, snus (General) og honningmelon.

Smak:
Overraskende vital på alkoholen til å holde beskjedne 45,2 % og for å være nesten 50 år gammel. Man kunne også ønske seg et noe mer harmonisk førsteinntrykk etter den gode lukten. Masse bitre tanninger, strie, furukvae, sølvpuss, umodne kirsebær. Etterhvert åpner whiskyen seg noe, og får sårt tiltrengt sødme – manukahonning, karamellpudding, brente rosiner, grønne druer, pasjonsfrukt, kamillete, hvit pepper, nougat. Det er også en viss syrlighet som blander seg inn i bitterheten – primært sitron. Smaken tar seg opp mange hakk med vann. Det bitre, det søte, det sure – alt demper seg, og danner en mer harmonisk helhet. Det er fortsatt mye treverk og tanniner, men nye preg av bakte gule epler, mango, knekk, kullstøv, rug, sauternes, salt og kamfer gir fylde og gjør whiskyen mer lettdrikkelig. Det eneste negative er at munnfølelsen gikk fra tørr til litt tynn.

Konklusjon:
Lukten er fantastisk, og inneholder veldig mye av det jeg ønsker fra en god årgangswhisky. Fatet var utvilsomt godt, og det spiller fint på lag med destillatet. Når smaken likevel ikke når helt opp er det fristende å tro at 49 år var for mye for akkurat denne. At f.eks. 40 hadde vært en bedre alder. Smaken er absolutt god, men kunne vært så mye mer hvis den hadde matchet lukten!

84/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside