Glentauchers Berry Bros 18 YO, 1996-2014

Glentauchers er nok et underrepresentert destilleri på denne siden. Her er det mer snakk om tilfeldigheter og litt begrenset tilgang enn at det har blitt utelatt med vilje. Til tross for at dette er nok et av disse destilleriene til Pernod Ricard som primært synes å være ment for å levere fruktige smaker og lukter til blends (denne gangen Black & White og Buchanan’s), har jeg jevnt over hatt svært god erfaring med dette Speyside-destilleriet. Siden markedet ikke akkurat renner over av offisielle tapninger snakker vi selvsagt om uavhengige tapninger som denne. Helst fra bourbonfat.

Glentauchers er plassert midt i smørøyet i Speyside, i nærheten av Keith, med kort vei til jernbane (som riktignok ikke lenger er i drift, men som var viktig for destilleriet før i tiden). Med en produksjon på ca 5 millioner liter i året er det et godt stykke opp til giganter som Glenlivet og Macallan, men det er fortsatt en mer enn respektabel størrelse i, og markant høyere produksjon enn mer kjente Pernod Ricard destillerier som Strathisla og Longmorn.

Denne flasken kommer fra den ærverdige uavhengige tapperen Berry Bros. & Rudd, som har drevet med import og salg av vin og brennevin fra sine kontorer i London, siden 1698. Whiskyen er destillert i 1996, og tilbragte så 18 år på bourbon barrel nr. 1161.

Lukt:
Mer drevet av destillat enn fat, særlig til en 18-åring å være, samtidig som tiden på eik har slipt ned alle spisse og unge sider av whiskyen. Innis & Gunn Original, sitronskall, mjød, kamfer, bakte epler, plommekompott. Eiken kommer sakte smygende inn i duftbildet, med hint av kvae og røstet sedertre. Plommekompott, mild mint og en anelse røyk helt bakerst. Et par dråper vann åpner en litt mer krydret side av whiskyen, med preg av safran, hestehov og sesamolje.

Smak:
Starten er relativt maltdrevet, også her med hint av humlesvakt lyst øl, samt havregryn og behagelig og ikke altfor søt vanilje. Belgisk melkesjokolade, bananpudding, mandelkjerner, eplekake, sitron, mild sigartobakk og enda mildere røyk. Munnfølelsen er relativt lett, men smaken gir whiskyen kropp og fylde. Samtidig er det noe friskt her – sitrongress, sort pepper, ingefærøl og rabarbra. Noen få dråper vann gir whiskyen litt mer sting og autoritet, noe den kler godt. Det smaker rett og slett litt røffere og mer spritpreget, noe som sammen med nye preg av grapefrukt, løvetannvin, safran og en anelse koks hever smaken enda et lite hakk.

Konklusjon:
Alt i alt en fornøyelig whisky. Vi befinner oss i den milde og fruktige delen av Speysides hjørne av whiskykartet – ikke ulikt Cragganomore og Glen Grant. Både fat og destillat får være med på leken, og særlig etter noen dråper vann er dette ren kos. Kunne godt hatt en flaske til av denne.

83/100

– Rasmus

Berry Bros. & Rudds nettside