Tamnavulin Connoisseurs Choice 1990

Selv om destilleriet først ble kjøpt opp av Whyte & Mackay i 1993, har det vært tilknyttet varemerkene deres helt siden oppstart i 1966. Et av Skottlands nyere destillerier (relativt sett), Tamnavulin ble bygget primært for å levere Speyside single malt til blends tilhørende Whyte & Mackay. Dette er nok et eksempel på et destilleri som skulle levere kvantitet (rundt 4 millioner liter pr. år fra oppstart), på bekostning av, om ikke kvalitet så ihvertfall egenart. Da destilleriet ble kjøpt opp i 1993 skulle man kanskje trodd at whiskyens historie som komponent i blends under Whyte & Mackay- og Mackinlay-navnet ville garantert videre drift, men bare to år senere, i 1995, ble all produksjon stoppet. Dette kan kanskje virke litt rart, men 90-tallet var ingen god tid for whiskyprodusenter, og det spørs om ikke andre destillerier som inngikk i det samme kjøpet var viktigere for den nye eieren – kanskje først og fremst graindestilleriet Invergordon, men sikkert også Isle of Jura  og til en viss grad Tullibardine (hvis vi skal se på hvor viktige disse skulle bli for W&M siden).

Denne introduksjonen begynner å bli lang nok, så jeg skal ikke gå i detalj om den kompliserte oppkjøpsrunden som preget eierskapet de neste 10-12 årene. Drift startet for fullt igjen i 2007, etter en liten oppussing og moderniseringsrunde. 

Som vanlig med denne serien før (jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange ganger jeg har irritert meg over dette), oppgis destillasjonsår, men ikke når den er tappet på flasken, noe som må kunne sies å være utelatelse av viktig informasjon. Særlig fordi det finnes flere 1990-tapninger av akkurat denne, og det derfor er vanskelig å se hvilken dette er. Ting kan tyde på at den er fra 2007, men det er jaggu ikke godt å vite.

Lukt:
En gang på slutten av 90-tallet laget jeg appelsinvin, gjæret i bøtter fra Clas Ohlson, sammen med noen venner. Med mindre du er en av få som var så “heldige” å få smake faenskapen sier ikke denne referansen deg noe, men tro meg: Drikkevarer skal ikke smaken sånn. Gjæret, surt, svovelbefengt og med en ammoniakkaktig note som best kan sammenlignes med urin. Smørsyren og den syntetiske lakrisen som også er her minner ikke om appelsinvinen, men du må ikke for et øyeblikk tro at luktene er gode for det. Gule epler og limonade. Vann gjør bare ting verre: Tip-ex, neglelakkfjerner og litt kål.

Smak:
Fuck me, appelsinvinen er der i smaken også. Det er riktignok en god del sødme her (raffinert sukker og vaniljesukker) som gjør smaksopplevelsen flere hakk bedre enn lukten, men pregene av dårlig hvitvin, Idun bakegjær, desinfesksjonssvovel, muggen sitron og disse helsikkes ufyselige appelsinene, gjør helheten rett ut ubehagelig. Furukvae med melis og loffdeig. Vann gjør ikke smaken noen tjenester heller: Syrlig, semikompostert ugress, med vaniljesaus.

Konklusjon:
For en kjip og unødvendig whisky! Et soleklart eksempel på hvorfor Connoisseurs Choice, til tross for også å ha en del gode tapninger, har et ganske lurvete rykte. I introduksjonen stusset jeg over hvorfor de ikke oppgir hvilket år whiskyen er tappet. Etter å ha smakt på den må jeg innrømme at jeg ikke bryr meg lenger.

31/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside