Inchgower Berry Bros 28 YO, 1982 – 2010

“Her, ta denne skvetten med whisky og anmeld den. Den er ikke noe god.” Takk skal du ha – dette blir stas… Selv om det er hyggelig å få gratis whisky er det ikke alltid det frister like mye – særlig med den typen reklame. Samtidig er sånne drammer, også de dårlige, viktige for å holde på variasjonen og bredden i anmeldelsene. Inchgower er ikke et destilleri jeg handler spesielt mye av. både p.g.a. begrenset tilgjengelighet og fordi det finnes mer spennende ting der ute. Faktisk er det over 7 år siden jeg anmeldte en whisky derfra sist, og da er det på tide med en ny uansett om den smaker dritt eller ikke.

En ting som gjør denne interessant og som enten viser at smaken er som baken, at innholdet av noen flasker kan være skadet mens andre ikke er det eller at folk legger såpass forskjellige ting i en karakter at ingenting er til å stole på (umulig å vite hva som gjelder denne gangen uten å gjøre mer research enn jeg gidder), er at karakterene på et sted som whiskybase.com strekker seg fra 68 til 92. I et slikt tilfelle er snittkarakteren på 86 poeng relativt meningsløs, selv med 20 respondenter. Det som er mer forvirrende er at selveste Serge Valentin har gitt den hele 88 poeng på sin whiskyfun.com. Selv om han selvsagt ikke sitter på fasiten for all whisky er det ofte mye fornuftig i hans karakterer og kommentarer.

Så, la oss se hva denne 28 år gamle whiskyen har å by på. Kan det hende at Martin som gav meg denne slanten (takk for donasjon!) egentlig har crap smak, og at dette er en soleklar 92-poenger? Det er lov å håpe.

Presentasjon:
28 år gammel Inchgower, destillert i 1982, servert på fatstyrke, av en såpass god uavhengig tapper som Berry Bros & Rudd virker egentlig veldig lovende. Det er altså ikke selve presentasjonen som er problemet her.

Lukt:
Går det an å bli mett av en lukt? Av lukten av en whisky? Her er det så mye rosiner, plommer, delfiafett og smørkaramell på lukten at det vil føles feil å drikke whiskyen hvis man prøver å slanke seg. Umoden banan, bringebær, sitrongress, brent vørterkake, søt balsamico, PX-sherry og masse spearmint som seg hør og bør. Men så kommer en av de rareste duftene jeg har kjent på en whisky noen sinne: solbrent hud. No kidding: du vet hvordan stekt kylling og stekt svin lukter? Dette lukter solvarm “long pig”. Også var det svovelen da. Kort fortalt: Det lukter altfor mye svovel. Etter vann: Brent toast med jordbærsyltetøy og gummistøvler.

Smak:
Hvorfor smaker whiskyen smørstekt asparges? Rosiner, fiken, brent sukker, amaretto – det er masse som minner om klassisk sherryfatlagret whisky her, men den spriker samtidig i en helt annen retning. Nærmest middagsaktig – kjøttkaker med tyttebærsyltetøy? Munnfølelsen er klissetet, på grensen til emmen. Vaniljekrem, salmiakklakris, sølvpuss, tirsmisu. Etter vann noen dråper vann blir den rare kombinasjonen mellom søtt kliss og asparges enda mindre trivelig. Ser for deg å dyppe assorterte kokte grønnsaker i sukkerlake. Med ekstra vanilje og røde bær. Ja, også svovel da – krutt og gummi.

Konklusjon:
Dette er en rar whisky. Jeg forstår ikke hvordan Serge kan gi den hele 88 poeng, men jeg vet ikke helt om jeg ville strukket meg til å kalle den dårlig. Ubalansert, svoveldrevet og overveldende søt? Helt klart. Har jeg lyst til å drikke den igjen? Ikke egentlig. Men jeg kommer til å fullføre glasset, og jeg kommer ikke til å huske dette som noe annet enn nok en whiskyopplevelse.

65/100

– Rasmus

Berry Bros’ nettside