Crown Royal Northern Harvest Rye

Kanadisk whisky står ikke spesielt høyt i kurs her i gården. I likhet med mange andre land skjer det spennende ting der, så hvis det ikke allerede finnes er det sikkert et knippe gode malwhiskyer eller ryes på vei fra nyere destillerier, som det er verdt å få med seg. Når jeg snakker om min fordommer mot kanadisk whisky er det først og fremst de gamle etablerte destilleriene jeg snakker om. Eller snarere det tradisjonelle kanadiske whiskyuttrykket. Selvsagt er ikke alt like ille som Lord Calvert, men enten det er Canadian Club, Hamilton, Seagram’s VO eller nyere Forty Creek det er snakk om, føles det alltid som det er noe rart og beskt over uttrykket, som gjør whiskyen lite tiltalende.

Resultatet har vært enkelt: Jeg (og mange europeere med meg) har vært helt komfortabel med å overlate dette sølet til folk på den andre siden av dammen. Ihvertfall var det sånn inntil 2016 da selveste Jim «Vårherre» Murray kåret Crown Royal Northern Harvest Rye til verdens beste whisky i sin årlige utgivelse “Whisky Bible”. Som ventet slukte assorterte medier dette rått, og gikk langt i å erklære skotsk whisky for død etter denne kåringen og “sjokkutdelingen” til Yamazaki året før. Som alt annet denne mannen lirer av seg bør denne kåringen tas med et par kubikk salt, men det er én ting som gjør dette spennende: Mesken i Northern Harvest er ca 90 % rug. Det i seg selv er spennende nok til at det ihvertfall er verdt å smake en skvett fra området Gimli (nei, navnet kommer ikke fra Ringenes Herre, men fra islandske bosettere) i Manitoba

Presentasjon:
Som vanlig fra dette merket er flasken prangende, nesten på grensen til vulgær, noe som står i grell kontrast til whiskyens relativt lave pris. 45 % alkohol er imidlertid oppløftende.

Lukt:
Etter å ha drukket en god del crappy kanadisk whisky føles det godt å lukte på en som faktisk lever opp til betegnelse “rye”. Ikke den utvaskede kanadiske rye-benevnelse, men ekte amerikansk rye. Dansk rugbrød, kardemomme, råvanilje, aprikos og stikkelsbær. Hint av sort pepper og valmuefrø er med på å drive frem krydderet her, men selv om lukten som helhet har en del til felles med rye fra U.S.A, er dette langt tammere enn noe jeg har prøvd i den kategorien. Med vann lukter det pussig nok mer rug, uten at ruglukten blir kraftigere eller mer dominerende, hvis det henger på greip. Det er som om de andre duftene demper seg, mens rugnotene blir stående. Så kommer det til litt trakterkaffe og en anelse terpentin. Ellers skjer det ikke stort.

Smak:
Ordet “smooth” er det første som dukker opp i hodet, så det er fristende å tro at det har tørna helt for Jim Murray. At Panama-hatten har blitt for trang og at han har begynt å dele smak med de som mener at whisk(e)y skal smake minst mulig og at denne smaken helst skal dempes enda mer av en isbit eller to. Vanilje, rug, muskatt, sort pepper, marshmallows, pekannøtter og rosevann. Det smaker ikke dritt, bare uendelig mildt og banalt. Med vann får den litt mer punch, samtidig som munnfølelsen blir fyldigere og mer oljete. Rom-rosin, sjokoladetrøfler, stikkelsbær og en anelse artisjokk.

Konklusjon:
Det å på noen som helst måte påstå at dette er verdens, eller en av verdens beste, whiskyer er ren idioti. Den smaker ikke vondt. Jeg kunne helt fint hatt en flaske av dette. Men fy faen i helvete for en endimensjonal, ja regelrett “smooth” whisky. Med 90 % rug og 45 % alkohol kunne man gjort SÅ mye mer.

68/100

– Rasmus

Crown Royals nettside