Clontarf Single Malt

Det virket som en god idé å kjøpe dette settet med tre forskjellige Clontarfs for en del år siden. Tre irske whiskeyer som kunne anmeldes på en blogg som hadde altfor lite børst fra den grønne øya. Problemet var at motivasjonen til å faktisk anmelde dem manglet. Kort tid etter de ble innkjøpt fikk jeg min første smak av 1041 Classic Blend på en pub, og jeg forstod umiddelbart hvorfor noen kaller den “Clonbarf”. Jeg har siden anmeldt både den og “Reserve”-varianten, uten å ha hatt spesielt stor glede av noen av dem. For å gjøre vondt verre fikk jeg etter hvert øynene opp for single pot still, noe som gjorde Clontarf til en enda mer grell kontrast til hva irsk whiskey egentlig kan være.

Nå, ca 5 år etter dette crappy settet ble kjøpt, er det på tide å rydde litt i skapet. Whiskeyen blir ikke noe bedre av å stå. Dette er tross alt ikke fin vin. Det som er fint er at det er fort gjort å anmelde denne, for vi snakker ikke en kompleksitet på nivå med Mortlach, Brora eller Springbank. Det vanskeligste er å rekke å skrive ned smaksnotatene før smakene forsvinner. For det gjør de ekstremt fort med denne whiskeyen.

Presentasjon:
Selv om dette er single malt-versjonen er det ingen ting som skiller denne presentasjonsmessig fra blendene. Selv om det ikke er overraskende, hadde det ikke skadet med noe litt mer forseggjort – f.eks. 43 % alkohol?

Lukt:
Det mest rettferdige hadde kanskje vært å overlate anmeldelse av de fleste irske single malts til andre, for dette er sjelden noe for denne anmelderen. Havregrøt med sukker og banan, babygulp, kunstig vanilje, ny ullgenser, billig rapsolje og litt grønne stikkelsebær. Rått og banalt, med en god del unoter. Ok, så de fruktige og florale pregene som kommer frem etter vann er ikke direkte jævlige, de har bare ligget et par minutter for lenge på komposthaugen – alt er rett og slett en smule overmodent, på grensen til gjæret.

Smak:
Usedvanlig vannete til single malt å være (men ikke nødvendigvis for irsk). Den raffinerte sukkersødmen som kommer utover i smaken minner om ung, men egentlig ganske anstendig, grain whisk(e)y. Bananasplit (fra en eller annen barnemeny), vodka, havregryn, vaniljepudding, mandelflarn, timian. Vann tar den siste lille piffen ut av denne. Det smaker ikke vondt, men det som er igjen føles knapt nok som whiskey. Blasse smaker dekker over hverandre, uten at noe stikker seg ut i noen som helst retning.

Konklusjon:
Tamt og kjedelig, med unoter bart og så å si ingen noter etter bare en liten dråpe vann. Rett skal være rett, dette er ikke vondt, men det er ikke godt heller. Jeg tror jaggu Skotsk Taake kan notere sin tredje 50/100.

– Rasmus

50/100

Clontarfs nettside