Clontarf Reserve, Irish Whiskey
Nitrist irsk blended whiskey, nok en gang under Clontarf-navnet. Et navn som burde vært forbeholdt noe langt bedre.
Nosinginfo
| Type | Blend |
| Alkoholvolum | 40 % |
| Land | Irland |
| Destilleri | N/A |
| Utgiver | Castle Brands Inc. |
Hvis du tar et dårlig produkt, og gjør så godt du kan for å gjøre smaken mildere – blir resultatet først og fremst kjedelig eller er dette en måte å redde oss fra de verste smakene i noe dårlig? Clontarfs standardblend er dårlig. Enkelt og greit. Konseptet med denne (litt mer fancy) utgaven er mer aktive bourbonfat (som kan bytte ut litt shitty grainsmak med en dæsj vanilje) og kullfiltrering (for å fjerne og glatte ut enda mer smak).
Når jeg anmelder en whisk(e)y varierer jeg mellom å skrive introduksjonen før og etter jeg har smakt på den. I skrivende stund har jeg ikke rørt det jeg har i glasset foran meg, og jeg er fortsatt 99 % sikker på at dette er noe som hadde fått Irlands overkonge, Brian Boru, til å snu seg i sin grav ved Clontarf. Gjesp, la oss få dette overstått.
Presentasjon:
Blendpresentasjon. Lett i glasset, lavt alkoholvolum og forsvinnende lite informasjon om hva innholdet egentlig er.
Lukt:
Førsteinntrykket er kanskje ikke spesielt spennende, men det er ikke så hakkende galt. Kanel, smørkaramell, sukat, nypete, fersk asfalt, sitrondrops og nyklippet gress. Bortsett fra asfalten er det ingen av disse tingene som stikker seg ut i spesielt negativ retning. Samtidig er det et eller annet ekkelt som lurer i bakgrunnen her: Muggent høy, bruspulver og en anelse tran. En dråpe vann åpner opp en mild rugduft, samt litt Irn Bru (en smak jeg helst ikke vil ha i whisk(e)y, men hvis den først skal dukke opp bør det være i en skotsk, ikke irsk whisk(e)y).
Smak:
Wow! Dette var tamme saker, men det er vel sånn det skal være. Først skjer det ingenting, knapt en liten smak av alkohol. Så kommer det etterhvert frem litt raffinert sukkersødme, litt vanilje, litt gress og litt sitron. Smått om senn smyger det seg inn litt markblomster, litt vassen romanosalat og litt corn flakes. Hvis whiskeyen var vannete bar har den blitt enda mer vannete med… øh… vann. Noen ganger kan det hjelpe på såpass slappe whisk(e)yer, men her er det bare å gi opp.
Konklusjon:
Denne er ikke like eksplisitt crap som standardblenden, men jeg tviler på at jeg kommer til å huske Clontarf Reserve om en time. Makan til likegyldig alkohol skal man lete lenge etter (bortsett fra vodka da…). Konklusjonen er nedslående, men såpass nær 50-tallet at den sikkert kan brukes i Irish hvis du er så uheldig å ende opp med en flaske.
44/100
– Rasmus