Dalwhinnie House Stark, Game of Thrones
Selvsagt holder man med House Stark, men kan ung Dalwhinnie virkelig konkurrere med Clynelish og Lagavulin, fra et whiskyståsted?
Nosinginfo
Type | Single Malt |
Alkoholvolum | 43 % |
Land | Skottland |
Distrikt | Highlands |
Destilleri | Dalwhinnie |
Utgiver | Diageo |
Jeg er sikkert ikke den eneste som begynner å bli lei av alt gnålet om disse whiskyene. Endeløse raljeringer om hvordan de bare er bygget rundt markedsføring, hvordan Diageo har klistret nerdete etiketter på flasker med drittwhisky og hvordan disse selges til overpris. Denne kritikken kommer i stor grad fra folk som ikke har smakt whiskyene, som ikke er fan av serien og spesielt fra folk som heller ikke har fått med seg at prisen slett ikke er så mye høyere enn tilsvarende drammer. På den annen side, og det ser man spesielt på Instagram og auksjonssider, har du alle som overvurderer både verdi, eksklusivitet og hvor spennende whiskyen er. Som vanlig finnes sannheten et sted mellom de bombastiske ytterpunktene.
Både samboeren og jeg er store fans av serien, og ettersom både hun og jeg har kommet over noen av flaskene i utlandet (og kanskje viktigst – steder der det ikke var så mye annen spennende whisky å velge mellom) har de blitt en artig følgesvenn til sesong 8. Fra et whiskyståsted var ikke denne Dalwhinnien uten aldersbetegnelse den jeg hadde størst tiltro til, men den representerer jo House Stark, så det var egentlig ikke noe spørsmål om den måtte kjøpes eller ikke. Det er i og for seg også en annen grunn til å teste denne, nemlig at vi ikke akkurat et bortskjemt med et stort utvalg Dalwhinnie.
PS: Hvis du leser denne posten noen år etter publisering lurer du kanskje på hva jeg refererer til her. Ikke alle anmeldelser kan være tidløse. Forhåpentligvis er hverken bok- eller TV-serien A Song of Ice and Fire og Game of Thrones glemt, men det er gode sjanser for at denne whiskyserien er det.
Presentasjon:
Alle disse etikettene, og kanskje særlig motivene på papprørene flaskene kommer i er nydelige. Av mer whiskytekniske elementer merker jeg meg at denne, i likhet med Dalwhinnie 15 YO er tappet på 43 %, og også i dette tilfellet har fargen vært tuklet med. Dessverre har den ingen aldersbetegnelse.
Lukt:
Allerede fra starten er det noe mildt umodent over denne, heldigvis uten at en blir svimeslått av fusel- og gjærnoter. Skulle man anslått alder ville det ikke vært helt urimelig å sammenligne med 3-5 år gamle whiskyer fra nyere destillerier som The Belgian Owl og Wolfburn – men råspriten til Dalwhinnie (for de som har smakt den) er såpass røff at denne fint kan være 10+ år, og fortsatt umoden. Kirsebæryoghurt, sitronskall, masse malteddik, mild vanilje, bakte gule epler, eplejuice (fra konsentrat) og bivoks. Helt bakerst lurer det også hint av røyk og Dalwhinnies signaturpreg av svovel. Som ventet kler ikke Winter’s Frost vann så veldig godt. Det er primært de unge og røffe sidene som tar kontroll, på bekostning av fatene.
Smak:
Ankomsten er merkbart syrlig og honningdrevet, før Dalwhinnies skitne destillat gjør seg til kjenne. Svovelpreget her er nesten på grensen til metallisk, noe som bare til dels veies opp for av naturlig vaniljesødme. I likhet med lukten tenderer også smaken mot fruktig, men her er det mer plommer og nektariner enn epler. Myk honning- og sukkersødme følger smaken i bakgrunnen, og gjør en anstendig jobb med å holde whiskyens mer ungdommelige sider i sjakk, men går man whiskyen etter i sømmene er det preg av både gjær, yoghurt og eddik her, samt et par fyrstikker. Også smaken er best før man tilsetter vann. Det hele blir riktignok en anelse fruktigere, men whiskyen føles litt tynn og syrligheten tar for mye kontroll.
Konklusjon:
Selvsagt fungerer det helt fint å se på Game of Thrones med et glass av denne i hånden. Noe annet hadde egentlig vært rart – Dalwhinnie er ikke et dårlig destilleri, og selv om mange av NAS-tapningene til Diageo ikke er spesielt spennende, er de sjelden helt udrikkelige. Vann anbefales ikke, men bar har denne whiskyen ihvertfall litt egenart og temperament. Samtidig er det ingen grunn til å overvurdere denne. Et par små dråper vann viser enda tydeligere det som lurer i bakgrunnen neat, og gjør det naturlig å erklærer Winter’s Frost for det den er: En litt for ung Dalwhinnie.
69/100
– Rasmus