Bowmore Black Rock

Så var vi her igjen da, nok en whisky fra destilleriet på Islay jeg har minst til overs for. Like vel holdt jeg på å ryke på en flaske av Black Rock i et svakt øyeblikk for noen år siden. Etter noen intense jobbgreier i København, som blant annet involverte et lite vellykket kundemøte og masse trafikktrøbbel hadde jeg endelig kommet meg tilbake til flyplassen. Svett, sliten og en anelse krenket etter at en ekstremt lite hyggelig vekter hadde kroppsvisitert meg i sikkerhetskontrollen, labbet jeg gjennom taxfree-butikken. “Er du interesseret i at smage en ny skotsk whisky?” hører jeg plutselig en stemme si. Selvsagt var jeg det, og akkurat der og da smakte Bowmore Black Rock himmelsk – Fra et lite snapsglass i plastikk, mens den hyggelige selgeren ramset opp de korte frasene han hadde pugget om whiskyen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kjøpte en flaske. Det kan ha vært for lang kø, jeg kan ha vært for sliten til å ta stilling til det, det kan til og med være at underbevisstheten advarte meg mot Bowmore. Uansett var jeg nesten litt overrasket over at jeg ikke hadde med en flaske hjem. Etter en slik situasjon kan tankene fort kverne litt rundt flasken. Burde man egentlig kjøpt den? Har man gått glipp av noe stort? Denne gangen kokte det bort for min del, helt til jeg en dag plutselig fikk en miniatyr av denne for å anmelde den. Takk, Anders! La oss se om den lever opp til minnene.

Presentasjon:
Latterlig farge. Mer rosa enn brun, med så markant karamellkulør at det er pinlig. Relativt tyntflytende, med 40 % alkohol.

Lukt:
‘Interessant’ er det første ordet som dukker opp. Schweppes Bitter Lemon, limoncello og bruspulver åpner ballet. En primært syrlig duft altså, noe som slett ikke er uvanlig fra Bowmore, men her er det ekstremt. Disse duftene passer i og for seg brukbart med lukten av blomster som har rundet middagshøyden, men røyken her er ikke spesielt behagelig, noe den bør være fra et destilleri som dette. Brent gummi, røkelse og usedvanlig soggy torvrøyk. Karamell, salmiakk, gule plommer, morken tang og tare. Et par dråper vann driver bort den verste svovelen, uten at lukten hever seg voldsomt av den grunn. Det kommer til litt eucalyptus, litt sagflis og litt cola.

Smak:
Det beste som kan sies her er at selv om smaken ikke bryter med de mest ubehagelige sidene av lukten, er den langt mildere, rundere og mindre styrt av svovel og brent gummi. Freia karamellsaus, sitronskall, kandisert sitron, sur bålrøyk, raffinert sukker, diverse fruktskall (drue, plomme, eple) og en solid slurk saltvann. Munnhulen tørker relativt fort inn, og etterlater en relativt bitter, støvete og litt stusselig ettersmak. Parafin og en stor munnfull appelsinmarmelade. Også smaken heves et ørlite hakk av vann. Whiskyen blir litt ubalansert i retning av for søt – det er nesten så man får et sukkerbelegg på tennene nå, mens syrligheten går litt mer mot naturlige sitruspreg og fatene virker ikke fullts så slitne nå.

Konklusjon:
Jaja, så var det settingen igjen da, og ikke whiskyen. På mange måter var dette det best tenkelige resultatet for undertegnede, da jeg fikk en liten pick-me-up på en dårlig dag, samtidig som jeg slapp å bruke penger på en whisky jeg ikke liker så godt. Jeg forstår meg ikke på dette destilleriet. Hvis du er stor fan av Bowmore kan du like gjerne se bort fra alt jeg har skrevet, og enten kjøpe en flaske blindt eller oppsøke anmeldelsene til folk som liker dette bedre enn jeg. Jada, det finnes verre whisky og det finnes jaggu verre Bowmore, enn denne, men når glasset er drukket opp (den er ikke så ille at den går i vasken), er det veldig fristende å skjenke seg et glass fra et hvilket som helst annet Islay-destilleri for å glemme Bowmore Black Rock enda litt kjappere.

59/100

– Rasmus

Bowmores nettside