Glenturret A. D. Rattray 27 YO, 1987 – 2015

Sist jeg var innom en Glenturret var jeg ikke spesielt entusiastisk for å gå i dybden på destilleriets offisielle serie. Ikke fordi jeg har noe imot dette høylandsdestilleriet, men fordi OB-tapningene rett og slett er ganske uengasjerende. Siden du sikkert har lest overskriften på denne anmeldelsen allerede vet du at dette er nok et eksempel på eldre Glenturret fra en uavhengig tapper.

Bortsett fra ca 9 års aldersforskjell er det lite som skiller disse to på papiret. Dvs. det er én potensielt viktig ting til: der den andre var destillert på 70-tallet er denne destillert på 80-tallet. 70-tallet var et godt tiår for whiskyindustrien – det er ihvertfall mange fabelaktige tapninger der ute som var destillert på denne tiden. 80-tallet er det verre med. Man skal selvsagt ikke avskrive ti års produksjon, og det finnes en del gull der ute, men det kan nesten virke som en del destillerier ikke la den samme fliden ned i whiskyen sin på den tiden. Det er likevel bare en måte å finne ut hvordan akkurat denne tapningen stiller seg, og det er selvsagt gjennom å lukte og smake på den.

Dette er en av 203 flasker som kom ut av bourbon hogshead nr 539. Destillert 23.11.1987 og tappet 24.03.2015. Nok en gang går en stor takk ut til Martin for donasjonen av denne drammen!

Presentasjon:
Ekstremt tiltalende gylden farge på brennevinet og fint alkoholvolum for alderen, men ikke spesielt viskøst fludium i glasset.

Lukt:
Førsteinntrykket på lukten er av en av disse litt udefinerbare, men akk så trivelige, uavhengige tapningene med en del år på hogsheads. Du vet det uttrykket man finner flust av i serier som Cadenhead’s Small Batch og fatstyrkeserien til Signatory? Gammel amerikansk eik – naturlig vanillin, tapioka, paranøtter, milde (men fyldige) eiketanniner og en anelse kvae. Men det er mer her, både på godt og vondt. På den positive siden dukker det opp masse tropisk frukt og sitrus: guava, mango, sitronskall og pasjonsfrukt. Det er også en del grønn pepper og kardemomme, som setter en spiss på lukten. På den negative siden er det noen mindre hyggelige lukter av terpentin, komposthaug og old spice her. Etter vann og ganske mye tid skulle man trodd at de litt yngre pregene hadde gitt seg, men de får heller følge av mer krydder – primært cayennepepper og anis, samt en neve potpourri. Joda, balansen treffer bedre med tid, men så lenge terpentinen ikke gir seg helt blir lukten aldri perfekt.

Smak:
Der lukten primært er fruktig, er smaken langt mer drevet av karamell, nøtter og treverk. For der lukten hadde svært lite med den tidligere nevnte Nectar…-tapningen, har smaken tydelige likheter. Freia karamellsaus, krokanis, nougat, lønnesirup, brent sedertre og demerarasukker. Dessverre er munnfølelsen en del tynnere nå enn i nevnte tapning, noe som gjør de søte og fyldige dessertpregene litt mindre passende. Heldigvis balanseres det litt av et hyggelig floralt preg av syriner og litt udefinerbar blomsterparfyme. Utviklingen er forresten litt snål: Det hele begynner med et litt stramt sprit-/terpentinstikk, før treverket tar over – heldigvis ganske fort. Først ungt i et sekund eller to, så gammelt, med andre ord. Heldigvis hjelper vann og tid en god del på den litt kjipe starten. Den er fortsatt whiskyens svakeste ledd, men terpentinene glattes over av litt sukkerspinn og marshmallows. Dessverre pisker dette litt opp i utvikligen, som til tross for å fortsatt være god mister litt av fylden.

Konklusjon:
Den er litt vanskelig å bedømme denne her. Karamellen, nøttene og vaniljen fra eiken løfter whiskyen høyt, men den hemmes litt av noen svakere sider den ikke helt klarer å riste av seg, selv etter vann og lang tid i glasset. Den fortjener anerkjennelse, men når alt kommer til å alt har den litt for stor slagside til å vippe over 80-tallet. Samtidig skulle jeg gjerne hatt en flaske, for vond er den ikke.

79/100

– Rasmus

A. D. Rattrays nettside