Benrinnes Provenance 10 YO, 2003

Det beste med disse flate 20cl-flaskene er hvor utrolig praktiske de er. Enten de skal skvises inn i et overfylt whiskyskap, eller smyges med på innerlommen i bryllup eller på fisketur, finner man alltid plass til dem. Punkt 2 er selvsagt at de skal smake godt, noe min erfaring tilsier at disse småflaskene i Provenance-serien til Douglas McGibbon (søsterselskapet til Douglas Laing) stort sett gjør. Det er ofte snakk om ung og relativt nedstrippet whisky, men kvaliteten pleier absolutt å være anstending.

Med den unge alderen følger det en liten begrensning, som mange sikkert er forberedt på, men som det kan være verdt å nevne. Denne drammen står seg langt bedre på egenhånd eller sammen med whiskyer med tilsvarende lett fatprofil, enn den gjør i selskap med tungt sherryfatlagret whisky. Nytes best alene altså, eller før man evt går løs på eldre drammer.

Presentasjon:
Selv med relativt unge whiskyer er det stas med litt ekstra informasjon på flasken. Aldersbetegnelse, destillasjonsår, 46 % alkohol, lovnader om sherryfatlagring og befriende klar og naturlig farge.

Lukt:
De er interessante disse unge sherryfatlagrede whiskyene, kanskje spesielt de som har ligget på litt rolige sherryfat. Denne befinner seg et eller annet sted med råspritdrevet og nydelig krydret. Blodappelsin, muskatt, hvit pepper, kardemomme, brunt sukker og drueskall, men også mild belgisk gjær og en ganske så markant maltnote. Helheten er ganske syrlig, kanskje først og fremst i form av litt røffe tanniner og en del hvitvinseddik – både fat og spritpreg er med på å drive syrligheten med andre ord. Med vann går pussig nok denne whiskyen flere hakk i retning av rom fremfor sherry på lukten. De markante pregene av ferske sukkerrør, aloe vera og tropiske estere, samt de friske og rene notene fra basespriten får en ihvertfall til å stusse litt. Når det er sagt kommer dette i tillegg til sherrypregene og den umiskjennelige maltduften man bare finner i maltwhisky.

Smak:
Smaken er i aller høyeste grad sherrydrevet, selv om dette er langt unna de største sherrybombene. Nøkkelordet her er først og fremst krydder, ikke tørket frukt, selv om det har smøget seg inn en og annen rosin i smaken. Demerarasukker, plommekompott, rørsukker, vørterøl, kanel, muskatt, valmuefrø, risvin og en god dose pepper. Den unge vitaliteten fra lukten er her også, noe man spesielt merker i det litt spritdrevne bakteppet bak all eiken. Munnfølelsen er også relativt lett. Der lukten går mot rom går smaken mer mot klassisk malt. Selv om litt av den mest åpenbare sherrydriven dempes, sklir dette flott sammen med det fine maltpreget. Ettersmaken er dog ganske kort, både med og uten vann.

Konklusjon:
Man kan lure på hvordan denne hadde blitt etter dobbelt så lang tid på akkurat samme fat. Det er nemlig åpenbare kvaliteter i dette sherryfatet som trolig kunne blitt helt fantastisk med lengre lagringstid. Når det er sagt er whiskyen riktig så god slik den er nå også. Basesprit og fat spiller på lag, og sammen blir det et både kraftfult og balansert uttrykk. Med enda litt mer fylde og lengre ettersmak kunne denne virkelig scoret høyt, men jeg får nøye meg med en klar anbefaling og en fortsatt svært god karakter.

80/100

– Rasmus

Douglas McGibbons nettside