Springbank Bourbon Wood 14 YO

Hva skal man si om Springbank som ikke har vært sagt en million ganger før? Dette lille familieeide destilleriet som så å si alene gjør at Campbeltown har status som whiskyregion? Man kan alltids si at Glen Scotia, og nå også Glengyle, fortjener litt av æren for dette, men det er fristende å ikke gjøre det. Glengyle eies og driftes av Springbank, og er således bare en brikke i det det større puslespillet til Springbank. Hva angår Glen Scotia er jeg sikker på at det finnes noen gode whiskyer derfra, selv om jeg ikke har latt meg imponere. Uansett er det vel heller tvilsomt om et såpass lite minneverdig destilleri kunne vært en pådriver for å beholde regionsstatusen. Så da gjenstår Springbank. Det lille destilleriet med den store smaken. Jeg får komme med den nødvendige advarselen om at jeg stor fan av dette destilleriet, og at det er fare for at det kan farge anmeldelsen.

Nok om det. Hva kan vi så si om whiskyen? Vel, dette er en av relativt få offisielle Springbank-tapninger som utelukkende har ligget på bourbonfat. Det finnes noen flere der ute, bl.a 12 år gamle Springbank Green. Denne 14 år gamle whiskyen var destillert i november 2002 og tappet på flaske i august 2017. Man benyttet seg av en blanding av ‘first fill’ of ‘refill’ bourbontønner, som til sammen ble 9.000 flasker. Noen av disse endte på Vinmonopolet. Dessverre er det utsolgt nå.

Presentasjon:
Som dere ser over er dette en av disse flaskene som er svært generøs med informasjon. Det kan man sette pris på. Ellers er jo alt som forventet fra en Springbank på fatstyrke (i dette tilfellet 55,8 %), med en naturlig gyllen farge og pent vedheng.

Lukt:
Det lukter Springbank. Ikke at det kommer som noen overraskelse, men det er uansett godt å konstatere at ting er som de skal være. Dessuten vet man da at whiskyen kommer til å lukte og smake godt. Skitten peat, fjøs, overmodne sitroner, tang og tare som tørker i solen, hamp, røsslyng, appelsinskall, grønn pepper og syltet ingefær. Røff og karakterrik kompleksitet med andre ord. Bourbonfatene tilfører også en dose vanilje, ananas og kamfer, men veldig begrenset med tanniner. Helt i bunnen av glasset ligger det en helt nydelig og vital maltnote, samt et snev av lakrisbåter. Noen dråper vann tilfører nye preg av nøtter – primært mandler og valnøtter, pasjonsfrukt og et hint av tjære. Helheten blir også hakket syrligere, noe som kler whiskyen relativt bra.

Smak:
Med en så rendyrket og pen bourbonfatprofil er ikke Springbank det første man tenker på. Disse leflige smakene av vaniljekrem og marshmallows, der ingen av delene føles syntetisk eller overdrevent. Like vel blir det fort åpenbart at dette er en Springbank: Den skitne syrligheten, den herlige peaten (som til tross for å være langt mildere enn Ardbeg og Laphroaig gjør så mye ut av seg) og disse pregene av gammelt båtnaust og bondegård levner ingen tvil om det. Store mengder assortert sitrus (sitron, lime, grapefrukt), masse kamfer, pors, rabarbra, brun lakris, knusktørr engelsk eplecider og en klype tørr hestemøkk. Ettersmaken er lang og overraskende tannindrevet sammenlignet med lukten. Vann gjør først og fremst whiskyen mer fruktig, noe den kler ekstremt godt. Et lass av assortert tropisk frukt (banan, physalis, papaya og fersken for å nevne noen). Sort te, varmt treverk, brente kastanjer, mandelolje og en anelse kullstøv.

Konklusjon:
En fantastisk kompleks, men likevel svært lettdrikkelig whisky. Jeg savner fortsatt litt av bredden og bitterheten sherryfat vanligvis tilfører Springbank, men flasken er tross alt dønn ærlig på fatprofilen, så det blir selvsagt feil å straffe den for å ikke være noe den ikke er ment for å være. Jeg vil også hevde at den håndterer fatprofilen langt bedre enn Springbank 12 Green, og at den både er mer engasjerende og mer velsmakende enn nevnte whisky.

86/100

– Rasmus

Springbanks nettside