Spey Cast 12 YO

Ah, drømmen om å vandre langs bredden av elven Spey. Fluestangen sikrer middag, tweed beskytter mot regn og en klunk med Glenfarclas eller Balvenie gir det lille ekstra – varmen i kinnene, lettheten i ganglaget, tålmodigheten til å holde på til lyset setter punktum. En ting man blir minnet om hver gang man valfarter til hjertet av skotsk whiskyproduksjon, dette lille området langs Spey der rundt halvparten av landets maltwhiskydestillerier ligger, er at det finnes en annen grunn til å dra nettopp dit. For mange er det legendariske laksefisket trekkplasteret. Whiskyen er for dem bare en bonus.

Hvis man er opptatt av whisky, men ikke av jakt, fiske og friluftsliv er det lett å avfeie Spey Cast som den gimmicken den er. Problemet mitt er at jeg setter pris på alle disse tingene. Whiskykjenneren i meg prøver desperat å minne meg på hvor forferdelig den tematisk så fine blend whiskyen ‘The Fat Trout’ smaker og hvor vanskelig det er å svelge Mackmyras ‘Jaktlycka’. Samtidig finner sportsfiskeren i meg entusiastisk frem lommeboken. Alt med en slags følelse av déjà vu fra sist jeg kom over et nytt uttrykk av Famous Grouse.

Jeg klandrer ikke produsenten for å skamløst rette dette mot laksefiskere. For mange av dem vil navnet på whiskyen og den hendige lille flasken, som selv får plass i en fullstappet fiskevest, være godt nok. Jeg klandrer meg selv, fordi jeg til tross for over 15 års erfaring fortsatt kan finne på å kjøpe en whisky utelukkende fordi den tematisk handler om noe jeg liker. Heldigvis kjøpte jeg bare en miniatyr denne gangen.

Presentasjon:
Aldersbetegnelsen gir grunn til en viss optimisme, til tross for mine reservasjoner. 40 % alkohol og litt karamellkulør får så være.

Lukt:
Okay, dette lover faktisk ganske bra. Tankene går mot 70-/80-tallstapninger av Johnnie Walker Red Label – en tid nevnte whisky var langt mer spennende enn den er nå. Feit sherry med innsalg av melkesjokolade, hasselnøtter, jordbærsyltetøy, assorterte røde og mørke frukter og bær. Det er rett og slett noe Macallansk over dette – ihvertfall en stakket stund. For når alt kommer til alt er dette åpenbart en blend. Under den fine sherryen ligger det mer typiske blend-preg av sitron, hvitvinseddik, corn flakes og raffinert sukker. I tillegg er det noen relativt tydelige amerikanske fat her, med innslag av banan og vanilje. Noen dråper vann tilfører Spey Cast snev av honning, kakaopulver og litt appelsinskall.

Smak:
Forventningene etter lukten er naturlig nok ganske høye, men på smaken kneler Spey Cast fullstendig. Selvsagt blir vi møtt med en god del raffinert sukker, malteddik, sitronsaft og karamell. Når sherryen gir seg til kjenne med milde preg av valnøtter og hasselnøtter, samt litt mørk sjokolade og rørte bringebær stiger optimismen. Dessverre har det også blitt med noen ganske uheldige tanniner her, som sammen med whiskyens mer spritdrevne sider gjør dette til en i overkant tørr og bitter affære. Med vann begynner whiskyen ganske så eksemplarisk, med nye preg av appelsinskall og hvit pepper. Dessverre kommer den tørre og bitre utviklingen og ettersmaken nå også, og ødelegger en ellers ganske god opplevelse.

Konklusjon:
Fra skepsis til positiv overraskelse på lukt, for så å bli grundig skuffet over utviklingen på smak. Den gode lukten trekker litt opp, men når whiskyen er såpass ubehagelig å drikke kan jeg ikke med god samvittighet gi den annet enn en lav karakter. Hvis vi skal tro at denne whiskyen først og fremst selges til sportsfiskere er det i det minste et positivt element her: Når man står med vann til langt oppe på vaderene er det lett å gjøre noe med den overdrevent tørre smaken man får i munnen.

30/100

– Rasmus

James Gordon & Co har ingen nettside