Pappy van Winkle 15 YO

Dette er noe helt spesielt. Tradisjonelt har Skotsk Taake holdt anmeldelsene av bourbon til sommerhalvåret, men når sjansen bydde seg for å teste en skvett Pappy van Winkle på vinterstid, da sa det seg selv at opplevelsen måtte deles med leserne. Det kan jo også tenkes at femten år på forkullet amerikansk eik gir et relativt sterkt, krydret uttrykk.
Pappy van Winkle lager noen av verdens mest ettertraktede bourbons, og det kan fort bli svært kostbart hvis man skal få tak i en hel flaske på det åpne marked. Hva er så greia med Pappy van Winkle? Kvalitet og liten produksjon er nok med på å forklare en del. Den opprinnelige Pappy, Julian van Winkle senior, var en spritgrossist som i 1910 skaffet seg destilleriet, som etter forbudstida skulle hete Stitzel-Weller i Louisville, Kentucky. Produksjonen var ganske lav og ble brukt i merkene Old Fitzgerald og Old Rip Van Winkle, sistnevnte et merke som også er svært ettertraktet etter relanseringen hos Buffalo Trace i 2008. Pappy holdt det gående til 1965 og var på det tidspunktet den lengstlevende spritprodusenten i landet. Junior tok over og relanserte Old Rip Van Winkle etter å ha solgt de andre merkenavnene til andre destillatører. I tillegg solgte han destilleriet i 1972. Produktet var en blanding av det gamle lageret i tillegg til en fortsatt lav produksjon på destilleriet frem til 1992. Julian Preston van Winkle III som tok over i 1981 inngikk i 2002 et samarbeid med Buffalo Trace. De tapningene av Pappy van Winkle som får bourbonfans til å gå bananas er tapninger frem til 2007-2008. Etter det vil spriten økende grad komme fra lageret hos Buffalo Trace. Buffalo Trace lager også bourbon av ekstremt høy kvalitet, og burde ikke gi særlig grunn til bekymring. Produksjonen vil fortsatt være lav, men vil økes noe i årene fremover.
Et siste aspekt som er interessant med Pappy van Winkle er hvor stor andel hvete det er i mesken, faktisk så er det så mye som 20%. I tillegg kommer en god andel byggmalt og selvfølgelig mais. Dette gjør at spriten skal tåle lengre lagringstid enn f.eks en hissig rye.

Presentasjon:
Jeg smaker denne fra en sample fra en flaske kjøpt i 2011. Noe research gjør at det er sannsynlig den er fra 2006-2007. Det gjør meg ganske trygg på at det er bourbon fra Stitzel-Weller i denne. Flasken, som alle andre fra Pappy van Winkle, har bilde av mannen selv. Skikkelig sørstatskar med sigar og greier! I glasset virker fargen noe dypere enn andre bourbons.

Lukt:
Jada, dette er en god start! Veldig krydret, og nesten røyket start. Kanskje mer kull enn røyk, egentlig. Vaniljen, som man nesten må forvente er et nøkkelpreg her, kryper opp i nesen i sirupsfart. Plommesyltetøy, kanel, nellik, mørkere plommetoner i retning svisker, varm og koselig eik. Her er det som forventet fat som driver seansen. Nede i dypet anes dog den søte og lett fruktige spriten jeg kjenner igjen fra andre bourbons med hvete i mesken. Tid åpner opp karamellpudding av den hjemmelagde typen, appelsinskall i tillegg til at et besnærende fuktig kjellerpreg melder seg på. Det er nesten så man ikke tør å ha vann i, men tilsetter tre dråper for vitenskapens skyld. Den blir brått mer fruktig, kanskje det er hveten som kommer mer frem? Tre dråper til og jeg er farlig nær banan-land. Det kan godt være hveten. Ytterligere tid i glasset – dette er en bourbon du skal bruke tid på – vil gi noen flyktige toner av lys nougat og fiken av alle ting. Kanskje det ikke var så dumt å teste denne i desember likevel?

Smak:
Særdeles tørt, brent og ganske fruktig. Det kan være fordi jeg har drukket en del stouts i det siste, men man får den mørke og brente karamellsmaken i tillegg til typisk bourbonvanilje. Jeg har noen ganger opplevd med eldre maltwhiskyer at smaker kan komme i flere bølger rett etter at jeg har svelget den. Det skjer også her. Dette er mer komplekst; hvor stadige bølger av krydder og frukt fosser over tungen, og til stadighet er det tørt! Ettersmaken vil seriøst ingen ende ta. Minner nesten om den sytten år gamle rommen Caroni jeg en gang hadde. Det er fennikelfrø, mye kamfer, vanilje, kanel, pepper, karamell og kruspersille. Det lille jeg har i av vann, gjør den en tanke mindre tørr og roligere. Anispreget er nå mer typisk lakrisgodteri enn urteaktig. Ettersmaken er også ganske bitter i retning svært mørk te, men heldigvis kan jeg like det. Som nevnt varer den til en gang ut på nyåret, og når bitterheten avtar kjenner man ekte amerikansk lønnesirup. Det som er kanskje den eneste haken ved akkurat denne bourbonen er at den kunne vært litt mer oljete. Det er kanskje en forventning jeg hadde som ikke ble innfridd, men jeg opplever tross kompleksitet og høy abv, at den rett og slett kunne hatt mer tyngde i munnen.

Konklusjon:
Det er liten tvil om at dette er den beste bourbon jeg noen gang har hatt i glasset. Den er kompleks, rolig og samtidig voldsom i sin smaksrikdom. Det var til god hjelp at jeg har noe erfaring med eldre rom da jeg har smakt få bourbons over 10 år tidligere. En viss toleranse for ekstrem eikesmak er nok forutsetning for fullt utbytte. Jeg skulle ønske jeg hadde en egen flaske, slik at jeg kunne omvende flere til det som etter min smak er verdens nest beste brennevintradisjon. Ja, jeg har hørt om Japan og smakt Hanyu, men mener det likevel! Denne havner automatisk på ønskelisten, og jeg håper hvis jeg en dag kommer over en flaske, at den ikke koster alt for mye. Det krydrete og fruktige smaken var heller ikke ueffen nå rett før jul, så da benytter jeg også muligheten til å ønske alle våre lesere en riktig god jul og godt nytt år!

91/100

–Anders

Pappy van Winkle på internett