Octomore 10 YO Second Edition

Hva er egentlig peated whisky? Jeg skal ikke besvare dette spørsmålet her. Det finnes nok av informasjon om det der ute, informasjon som er langt mer detaljert og velskrevet enn det denne karen evner å stappe inn i en anmeldelse. Et aspekt er det imidlertid på sin plass å ta opp – smak vs. kjemi. 167 ppm, altså fenolandeler pr. million er over tre ganger så mye som Ardbeg og Laphroaig har. Dette er, rent kjemisk, en indikasjon på hvor mye røyk og myr whiskyen i teorien skal smake og lukte. Problemet er at, med en såpass subjektiv ting som smak og lukt, er det vanskelig å sette noen absolutte kriterier. Ganene våre opplever ting forskjellig, noe som f.eks. er noe av grunnen til at jeg (og flere jeg har snakket med) opplever at Ardbeg og Laphroaig smaker betraktelig mer røyk en det Longrow gjør, til tross for at kornet i teorien skal være like røkt. Utover individuell smak er det et par elementer som spiller inn: For det første er det hvilket nivå kornet er røkt til som måles, ikke det ferdige destillatet (selv om man kan finne tall på dette også). En del går tapt under destillasjon. En annen side av det er at en god del røyk har en tendens til å forsvinne i løpet av fatlagringsprosessen. Dette skjer ikke alltid, noe en del eldre tapninger av spesielt Port Ellen og Lagavulin vitner om. Samtidig må man kunne regne med at en såpass direkte whisky som Octomore blir litt roligere på røyksmak og -lukt etter ti år på fat kontra fem. Det er altså lov å forvente seg en litt mer voksen whisky enn de tidvis litt gimmicky, ekstreme og unge whiskyene som har vært i denne serien før.

Denne tapningen kan kjøpes på Vinmonopolet for 2100,- (desember 2017). For vår del slapp vi å gjøre dette, da en av våre etter hvert mer eller mindre faste kontributører, Martin, donerte en klunk (eller nærmere bestemt glemte igjen flasken hos undertegnede og sa at det bare var å anmelde den).

Presentasjon:
Flaske 1.600 av 18.000 inneholder, som alle de andre flaskene, pen ravfarget whisky på 57,3 % alkohol.

Lukt:
La oss være ærlige her: Lukten på denne whiskyen (og forsåvidt alle andre Octomores) er omtrent like subtil som et mariachiband. 57,3 % alkohol, enorme mengder røyk og myr, og Bruichladdichs intense maltprofil sparker i fellesskap som en vill okse. Hvitvinseddik, striesekk, druekjerneeddik, bråtebrann, malteddik, myr, eddikessens – det er med andre ord en del eddik i lukten her, noe som slett ikke behøver å være en negativ ting. Store mengder eucalyptus og brent torv, sitron- og limeskall, mild vanilje og en fabelaktig maltnote. Bjørnebær, kamfer, røde epler og et hint av tobakk. En god teskje vann (en slik whisky bør tåle såpass) og 20 minutter senere: Røyken og Bruichladdichs klassiske bitre syrlighet tar enda mer føringen. Kandisert sitron, hermetisk champignon, østers, bladpersille, syrlige grønne druer og litt tjære.

Smak:
De som forventer en roligere smak enn lukt kommer til å bli skuffet, men så burde man heller ikke forvente noe som minner om ro av en Octomore. Sammenlignet med tidligere tapninger er det like vel noe enda mer gjennomført her. For det første er malten svært godt integrert, kanskje fordi røyken har fått hele 10 år på å roe seg. Limeskall, maltsukker, masse grønne urter og vekster (romanosalat, oregano, sitronmelisse, mynteblader, løvetann), manukahonning, drueskall, grapefrukt, grønn pepper og en liten klype salt. Også var det røyken da, denne pussige Port Charlotte-/Octomore-røyken, som minner mer om restene av et bål som har blitt slukket av en bøtte vann enn den tørre røyken til Laphroaig og Ardbeg. Med en skvett vann merker man enda bedre hvordan fatene har temmet den ekstreme røyken. Dette er fortsatt en heftig whisky, ingen tvil om det, men de fyldige notene av maltsukker, vanilje, hasselnøtter, druer, assortert sitrus, dill og spisskummen skinner alle klart og tydelig gjennom veggen av røyk og myr.

Konklusjon:
Ok, dette er ikke en hverdagswhisky. Det er ikke meningen at man skal utsette nese og gane for dette på jevnlig basis. Noen ganger er det imidlertid godt å føle at man lever, og på samme måte som at det noen ganger frister å kjøre på med det sterkeste en indisk restaurant har på menyen, kan en Octomore være akkurat det man trenger. En ting denne tapningen har, som jeg har savnet i en del tidligere, er kompleksitet, bredde og ikke minst balanse. Særlig etter en god skvett vann blir denne Octomoren riktig så hyggelig. Håper Martin synes det er greit at jeg tar et ørlite glass til…

82/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside