Glen Moray Samaroli 16 YO, 1998-2014

Da ærverdige Silvano Samaroli gikk bort tidligere i år mistet whiskyverden en av de store. De som eventuelt lurer på hvorfor så mange whiskyentusiaster sørget over bortgangen til en mann fra det vindrikkende, pastaspisende, støvelformede landet er svaret ganske enkelt: Lenge før Ola Nordmann og hans ekvivalent i de fleste andre land hadde oppdaget maltwhiskyens storhet, var den edleste av alle brennevinssorter en greie i Italia. Konsumet var kanskje ikke enormt, men det var populært nok til at en rekke maltwhiskyer ble gitt ut spesielt for det italienske markedet på 70- og 80-tallet. Mange av disse tapningene har siden da oppnådd relativt legendarisk status, og jeg kan skrive under på at i hvert fall noen av dem smaker hinsides godt. En av pårdriverene for maltwhiskys popularitet i Italia (mange vil si den største) var nettopp Silvano Samaroli, og siden han startet den uavhengige tapperen ‘Samaroli’ (dere kan sikkert gjette hvor han tok navnet fra) har det kommet en lang rekke whiskyer under dette navnet, mange av dem ekstremt gode.

Nå kan man alltids diskutere i hvilken grad disse nye Samaroli-tapningene har noe med det legendariske merket til Silvano, da han etter hvert trakk seg ut av selskapet, men så lenge de prydes med dette varemerket og presentasjonen i stor grad står i stil får vi la det gå. Denne tapningen med 16 år gammel Glen Moray, destillert i 1998 og flasket i 2014 kan kjøpes på Vinmonopolet for 1090,- (november 2017). Merk: dette er en halvlitersflaske (halvlitersflaske nr. 036 av 300, hentet fra cask 7120 for å være helt presis).

Presentasjon:
Den stilrene flasken trekker selvsagt opp for folk som setter pris på estetikk. Viktigere er det at whiskyen er tappet på respektable 45 %, at den har en pen og naturlig ravfarge med et svakt rødskjær og at vedhenget er riktig så pent.

Lukt:
Man kan sette pris på et sherryfat som tar styringen, samtidig som det ikke drukner whiskyen i søtsuppe. Likevel åpenbarer problemet seg umiddelbart – her er det mer enn litt svovel. Syrlige røde bær (primært bringebær og rips), granateple, kiwi og stikkelsbær – lukter som vanligvis kunne løftet en slik whisky opp i sherryhimmelen, blir fotfulgt av ca en halv sykkelslange, brent popcorn og åtte fyrstikker. Balansen heller mot svovelen her, og er derfor ganske problematisk. Hvit pepper, mynteblader, brun rom og litt balsamico. Tid og noen dråper vann hjelper litt på de vanskeligste sidene av lukten. Svovelen demper seg litt, og det kommer til nye preg av honning, muscovadosukker, kanel og litt rug. Balansen blir således litt bedre, selv om svovelen fortsatt er litt i overkant.

Smak:
Litt svovel er greit, særlig i riktig whisky, men det er urovekkende at det er det mest markante smakspreget her. Rå gummi og fyrstikker i bøtter og spann. Videre disker denne Glen Morayen opp med rørsukker, en håndfull rips, tørket aprikos, et par einerbær,  fenikkel, kardemomme og sitronskall. Der lukten har en relativt frukt- og bærdrevet fremtoning (bortsett fra all svovelen altså) går smaken mer i retning av krydder. Assortert pepper, Schweppes Tonic Water, hint av gule plommer og grov marsipan. Også smaken nyter godt av noen dråper vann. Whiskyen kjennes både mer vital, mer fruktig og litt mindre svoveldrevet. Melne gule epler, friske tanniner, eucalyptus, tapioka og fløtekaramell. Sødmen er litt i overkant kraftig nå, men sammen med tanninene holder den svovelen mer i sjakk.

Konklusjon:
Det er en del her som minner om Mortlach 15 fra G&M – da kanskje særlig svovelen. Dessverre bærer ikke denne Glen Morayen dette uttrykket på langt nær like bra som Mortlach ofte gjør. Det betyr ikke at det er en dårlig whisky, men dessverre en litt ubalansert en. Hvis du ikke pleier å legge så mye merke til svovelpreget i sherrywhisky eller aktivt oppsøker det er denne vel verdt en smak. Hvis motsatt bør du styre langt unna. Selv plasserer jeg den rett over grensen for hva jeg anser som en god whisky, men det spørs om det blir en ny flaske når denne er tom.

71/100

– Rasmus

Samarolis nettside