Highland Park Cask Strength

Vi er glade i å tilbringe mye tid i skog og fjell på Skotsk Taake. Det er vel derfor, vi ved to tidligere anledninger, har vurdert Highland Park som turwhisky ved siden av den noe mer dyptpløyende analysen. Den helt fine Highland Park 12 er tilnærmet perfekt i en trekopp ved bålet, mens den allerede middelmådige Einar får ingen drahjelp av hverken dreid kopp eller påtent kabbe. Men som i alle gode narrativ trenger man en tredje akt, og da var det tvingende nødvendig å ta med seg Highland Park Cask Strength på tur.

Hvis du kun er interessert i hvordan denne funker rundt bålet, kan det allerede avsløres at det var ikke en særlig god idé! Dette er av to grunner: for det først trekoppen, i alle fall koppen som her ble brukt, gjør det alt for lett å ta for store slurker. Fort gjort at man da ser bålet i stereo, eventuelt elendig 3D. For det andre, reagerer den sterke spriten såpass raskt med trekoppen at den blir en ugrei og besk smak på varene. Det blir derfor også denne gangen et velprøvd glass og litt vann som ligger til grunn for den helhetlige vurderingen.

Presentasjon:
35cl flasken er et hendig format hvis man skal ha den med på tur. Fargen er en kanskje noe lysere enn hva annen sherrylagret Highland Park kan skilte med. Den har et moderat cling i glasset. Noe sparsomt med informasjon på etiketten.

Lukt:
Ganske spritet fersk i glasset, men det fordufter snart. Utvilsomt ung, og den har ikke gitt helt slipp på det klassiske preget av sykkelslange som man ofte finner i yngre utrykk. Det er et ganske greit sherrypreg på denne, med tørket frukt, mørkt sukker og mild sukat. Det som er litt merkelig er hvor lite markante fatene er, til tross for den høye alkoholstyrken. Lengre lufting vil hente frem honningpreget, vaniljecola og den milde røyken som Highland Park er så kjent for. Det er også brente mandler og et litt syrlig smørpreg. Tid vil gi den en besnærende floral duft av syrin, men duften går over til fersk champignon lenger ned i glasset. Helt klart en whisky man må jobbe litt med, men man belønnes med et relativt rent og klart duftbilde. Gi den tid og vann.

Smak:
Uten vann er dette utvilsomt kraftige saker, og den avslører – hvis man skal tillate seg ren gjetning – at det neppe er whisky noe særlig eldre enn 10-12 år i denne blandingen, og da i beskjedne mengder. Det meste brenner ganske langt fremme på tungen. Igjen er det litt spesielt hvor lite fatene faktisk har tatt. Det er tanniner her men ikke på det nivået jeg har smakt i andre HP på fatstyrke. Ettersmaken oppleves å være Earl Grey og moderat ingefær. Med vann er det litt mer krydder å hente, men den blir litt søtere også. Mer pepper og honning med andre ord. Den milde og karakteristiske torvrøyken er også mer fremtredende. Den er letter å kjenne igjen som en Highland Park. Ettersmaken har en god lengde med mørk toffee, men normalt sett kunne man også her forvente mer fra en cask strength Highland Park. Smaken på denne whiskyen er til tross for høy alkoholprosent, litt merkelig tynn.

Konklusjon:
I skrivende stund (august 2017) koster den 340 kroner og er tilgjengelig i hyllene på 110 av landets Vinmonopol. Den burde derfor være lett å finne, og det vil jeg anbefale at de som er glad i Highland Park gjør hvis de ikke allerede har gjort det. Det kan være en god kilde til innsikt i de gode standardtapningene. Isolert sett er det en alkoholsterk single malt uten aldersbetegnelse som smaker godt, men mangler dybden man får fra skikkelig reaktive fat. Husk nå endelig et ordentlig glass i tilfelle du likevel vil prøve den på tur.

74/100

– Anders                                                                                    

Highland Parks nettsider