Clynelish Cadenhead 17 YO, 1990-2007 «Authentic Collection»

Gjør Clynelish seg best på sherry- eller bourbonfat? Derom strides de lærde (eller i hvert fall alle synsere med interesse for whisky og dette fantastiske høylandsdestilleriet). Som vanlig finnes det ingen fasit, men i mitt hode er saken klar: det er bourbonfat Clynelish vanligvis gjør seg best på, eller i det minste fat som styres av notene til amerikansk eik. 17 år bør også være veldig passe for Clynelish på et ferskt bourbonfat. Nok til at fatet setter sitt særpreg, og vel så det, men ikke så mye at alle preg fra destillatet drukner i eik.

Det er fristende å skru opp forventningene ganske mye når det en slik flaske kommer fra Cadenhead’s, men litt varsomhet er samtidig fornuftig. Selv om dette gjennomgående er en svært god tapper er det ikke alltid de treffer spikeren på hodet. Etter min erfaring var i hvert fall variasjoner i kvalitet et litt større problem for noen år siden enn det er nå. Eksempelvis var ikke denne Ardbegen, tappet i 2009, noen stor hit. Så får vi se da, hva denne Clynelishen kan stille opp med.

Presentasjon:
204 flasker fra et bourbonfat etter 17 år må sies å være ganske bra. Det samme kan sies om 51,2 % alkohol. Presentasjonen er ellers typisk for denne serien whisky fra Cadenhead’s.

Lukt:
Nydelig! For en glede det er å stikke nesen i et glass som gir en så mye med en gang. Søtlige preg av tutti frutti-strø, vanilje, kokos og maltsukker møter tørre men velbalanserte tanniner. Oppvarmet eik, sedertre, brent never, sitronsaft, kalk og hvit pepper. En oppvisning i kombinasjonen søtt/surt, med noe attåt. Oksebuljong, røsslyng, gule plommer, grønne epler og litchi. Vann påvirker ikke lukten voldsomt, men slipper til litt mer tropisk frukt, nyper, hint av røyk og en duft av nybakt vørterkake.

Smak:
Etter den flotte lukten kommer smaken med et litt skuffende førsteinntrykk. Vel er det vanilje, kokos og sitron med enorme mengder salt og pepper, som absolutt engasjerer, men ting føles også litt i overkant spritdrevet. Whiskyen er rett og slett litt spiss. Også på smaken er det et tutti frutti-aktig preg av godteri, men de kraftige notene av krydder (karve, kardemomme og enda mer salt og pepper) holder sødmen i sjakk. Sukkerør, kalk, ansjos, earl grey te og et vagt hint av torvrøyk. Noen dråper vann fører til en positiv utvikling i smaken. Saltsmaken demper seg noen hakk, mens sødmen fra den amerikanske eiken blir mer markant. Bitre og fyldige tanniner og en god dose anis og grønne pærer balanserer sødmen. Ettersmaken går kanskje litt langt, med sine grønne planter og urter (særlig løvetann), men sødmen loser den heldigvis hele veien ut, så man slipper å sitte igjen med alt for snerpete smak munnen.

Konklusjon:
Til tross for den fabelaktige lukten er dette en litt vanskelig whisky å bli klok på. På en måte føles det litt som om fatet har fått satt sitt preg på en god måte, mens destillatet i seg selv ikke har fått helt den roen man skulle forventet. Særlig etter 17 år. Whiskyen er definitivt god, men kanskje litt voldsom? Når alt kommer til alt er det mye bra å spore, men ting kunne like vel vært gjort bedre. Da når den ikke helt opp til 80-tallet, men den kan saktens fortsatt anbefales. Cadenhead’s og Clynelish er tross alt sjelden en dårlig blanding, og dette er ikke et unntak.

77/100

– Rasmus

Cadenhead’s nettside