Ardbeg Serendipity

Shit happens. Det vet vi alle. Enten det er for mye pepper i pepperkakene eller det skjer en utblåsning på Deepwater Horizon. Uhell, dårlig planlegging, inkompetanse, force majeur eller kynisk manipulering av fakta og informasjon. Uansett hva som egentlig skjedde denne skjebnesvangre dagen i 2004 ble en dæsj 12 år gammel Glen Moray blandet sammen med langt eldre Ardbeg. Resultatet fikk navnet ‘Serendipity’, et uttrykk som kan oversettes til ‘en tilfeldighet med positivt resultat’.

Så er spørsmålet: Var dette hell i uhell eller noe mer tvilsomt? Tabben(?) skjedde riktignok i en periode da både Ardbeg og Glen Moray var i Glenmorangies/LVMHs eierskap, men også på et tidspunkt da destilleriansatte hadde gått mer eller mindre helt bort fra å drikke av lasset. Er det virkelig meningen at vi skal tro at dette skjedde ved en feiltagelse? Uansett fortjener markedsavdelingen til Ardbeg honnør. Whiskyen ble tilbudt Ardbegs offisielle fanclub “The Ardbeg Committee” til en svært beskjeden pris, klar og tydelig informasjon om flaskens innhold ble distribuert (20 % 12 år gammel Glen Moray og 80 % Ardbeg produsert før nedleggelsen i 1981), og design på flaske og etikett var så utpreget Ardbeg at man egentlig ikke hadde behov for å inkludere destillerinavnet. Like vel uteble legendestatusen til Serendipity, og med et opplag på 16 000 flasker er den, i motsetning til all annen Ardbeg fra denne tiden, fortsatt relativt rimelig og lett tilgjengelig. Du kan altså få tak i Ardbeg fra 1981 (og muligens enda tidligere) uten å brenne en halv månedslønn. Medaljens bakside er selvsagt at den er ispedd en solid dose yngre whisky fra et annet destilleri. Skal denne da bedømmes som en blended malt (som den egentlig er) eller en Ardbeg som har vært tuklet med (som den på mange måter også er)? La oss gjøre begge deler.

Presentasjon:
Jeg liker at det står på flasken at whiskyen er 12 år gammel. Det viser en grad av integritet vi ikke ser så ofte lenger (bortsett fra hos Compass Box, naturligvis). Det jeg ikke liker er at de faktisk skryter av at whiskyen er 40 % og kjølefiltrert, noe som ALDRI er positivt. Nåvel, fargen ser i det minste brukbart ekte ut.

Lukt:
Alle som har smakt semilegendariske Ardbeg 17 vil kjenne seg igjen her. På godt og vondt. Kompleks og spennende Ardbeg fra slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, vannet ned til 40 % og med det ganske redusert kompleksitet og intensitet. Like vel er det mye å glede seg over her: Ardbegs egen kiln smoke (før de gikk over til Port Ellen Maltings), sot, østers, jod, sitron, nykvernet espresso. Lukten er forholdsvis lett, men tørrere enn moderne Ardbeg (nærmere Port Ellen og Laphroaig), og vanilje- og karamellsødmen som dominerer moderne uttrykk er langt mer forsiktig. Flint, sardiner og et lite hint menthol. Som ventet er det ikke mye hjelp å få ut av to små dråper vann her. Lukten blir litt mer vaniljedrevet, på bekostning av røyken.

Smak:
Som på lukten lokker whiskyen med hva den kunne vært, for så å nekte deg den fulle opplevelsen. Den gode gamle Ardbeg-røyken kommer smygende i en usedvanlig myk innpakning, og får følge av litt lakris, grønne urter, sot og salt. Akkurat idét man tror smaken skal ta skrittet helt ut kommer det trampende en mer robust og bourbontung yngre whisky og bryter opp. Whiskyen blir ufokusert, ubalansert og rett og slett litt vassen. I motsetning til lukten nyter faktisk smaken godt av et par dråper vann. Den yngre bourbondrevne Glen Morayen passer nå mer sømløst sammen med Ardbegen. Røyken slipper til litt mer, med preg av kaffe, sot og brent torv. Whiskyen smaker på ingen måte legendarisk nå, men det er nok gammel Ardbeg i smaken til å gjøre opplevelsen trivelig.

Konklusjon:
Uansett om man ser på dette som en blended malt eller en tvilsom Ardbeg, har Serendipity sine begrensninger – både med fylden og i samspillet mellom whiskyens komponenter. Det som like vel trekker opp er at man faktisk får et glimt av gammel storhet her. Hvis man lukker øynene og fokuserer på hva som skjer i bakgrunnen, kommer det strømmende minner om svunne tider og whiskyer man kunne ta seg råd til for 8-10 år siden. Nostalgien er der altså, noe som gjør at whiskyen klarer å klore seg opp på 80-tallet, men den store opplevelsen ellers uteblir.

80/100

– Rasmus

Ardbegs nettside