Mortlach Cadenhead 26 YO, 1988-2015 «Authentic Collection»

Mortlach er i ferd med å tape seg som varemerke. Diageo lanserte fire offisielle whiskyer av brukbar kvalitet, men ikke så voldsomt mye mer, for noen år siden. Fire whiskyer som, basert på prisen, må ha blitt tappet på relativt dyre glassflasker. Fire whiskyer som har alt for lite å gjøre med destilleriet noen av oss, spesielt takket være uavhengige tappere, har satt umåtelig pris på. Visst kommer brennevinet derfra, men hele uttrykket skiller seg såpass mye fra det fantastiske destilleriet vi har lært å kjenne: En uvanlig rik, karaktersterk og kranglete smak; et fyrverkeri av svovel, buljong og gamle sherryfat..

Det er primært whisky fra to destillerier jeg griper etter, når jeg virkelig har tid og lyst til å jobbe med det jeg har i glasset: Det ene er Springbank, det andre er Mortlach. Kvaliteten til det jeg finner fra Springbank har ikke endret seg voldsomt de siste årene. Mortlach stiller seg dessverre litt annerledes. Sistnevnte er mer sårbare for mangelen på gode sherryfat, men uttrykket til destilleriet har heller aldri vært ordentlig definert av eieren. Vi kjenner likevel igjen denne kvaliteten når den er i glasset. 570 flasker Mortlach fra dette strålende sherryfatet er for lite til at alle som hadde hatt glede av det kan få seg en støyt, men takket være gode venner med god smak er det en klunk i glasset mitt nå. Takk Martin, en stor takk på vegne av Skotsk Taake.

Presentasjon:
Det holder egentlig å si at denne flasken er tappet av Cadenhead’s. Det bør være nok til å gjøre de fleste tappere til skamme presentasjonsmessig. 56,1 % alkohol, null filtrering, naturlig mørk ravfarge, aldersbetegnelse, og befriende nok: en flaske som er klinisk ren for pisspreik. Den klare gullfargen er et godt bevis på at 26 år på sherryfat ikke nødvendigvis er ensbetydende med blodfarget whisky, men det visste vi vel egentlig fra før…

Lukt:
Selv om markante svoveltoner og sherryfruktighet er med fra start, er det ikke først og fremst sherry man tenker på her, snarere signaturpreget til mange Cadenhead’s-tapninger. Målet til den ærverdige Campbeltown-tapperen synes å være å la spriten snakke uten voldsom innblanding fra fatet. Brente mandler, Lübeck-marsipan, kvann, limeskall, Old Spice og aceton. Whiskyen lukter strengt og spisst for alderen, men slett ikke på en negativ måte. Mer spennende blir det like vel over tid: først kommer det hint av vanilje, så stikkelsbær, så tranebær, Cosylan hostesaft, furukvae og lær. Det hele med en vedvarende følelse av at noen forsøker å tenne på oksebuljong med fyrstikker i naborommet. Med vann kommer det til en relativt intens muscovadosødme først, som etter hvert gir plass til salt karamell, hvit pepper, granateple, krutt og et lite hint besin.

Smak:
Oh man, selv om det ikke er noen tvil om at whiskyen lukter Mortlach krysser smaken kontant av på alle Mortlachs signaturer fra første sekund. Buljongterninger, oksehalesuppe, lettrøkt spekemat, fyrstikker og gummislange. Smaken er svært salt og krydret, med preg av brent persille, curry, karve, stjerneanis og syltet ingefær. Helt bakerst i smaken kan det også anes hint av andre sherryrelaterte noter, primært sure kirsebær, bringebærcoulis og hasselnøtter. Munnfølelsen er en deilig blanding av feit og tørr, men når man drikker whiskyen bar sitter man igjen med et lite spritstikk. Her trengs det noen dråper vann: Se der ja, munnfølelsen blir hakket mindre tørr, og den rene spritsmaken byttes ut med feite maltnoter. Applesinmarmelade, lime, muscovadosukker, kakaopulver, malteddik, granatepler, nektarin, rød rips og salmiakklakris. Whiskyen blir også enda mer animalsk, både med preg av lær, buljong og den litt syrlige smaken av hestebiff.

Konklusjon:
Jeg kunne egnetlig fortsatt en stund til med smaksreferanser, men let’s face it: hvor spennende er det i lengden? Bottom line her er at dette er en herlig kompleks whisky, som har spilt på lag med sherryfatet, ikke blitt overdøvet av det. Relativt store mengder svovel er vanligvis bare en glede med dette destilleriet, og denne tapningen er ikke noe unntak. Balansen tenderer litt for mye mot det bitre for min smak, noe som hindrer denne Mortlachen fra å nå helt opp på 90-tallet. Like vel kommer den med de varmeste anbefalinger.

89/100

– Rasmus

Cadenhead’s nettside