The Macallan 12 YO Sherry Oak

Det er kanskje ikke så rart at folk har et litt delt syn på Macallan. Destilleriet er på mange måter splittende, både når det gjelder markedsføring og produkter. En som har betalt ekstra for en flaske i Fine Oak-serien, sammenlignet med tilsvarende whiskyer fra en del andre destillerier, vil ikke nødvendigvis bli blodfan av Macallan. Enda verre er det med de rimeligste whiskyene i den såkalte 1824-serien. Jeg har allerede anmeldt Gold, en whisky som sammen med Amber virkelig viser at ikke alt det legendariske destilleriet tar i blir til gull (eller rav for den saks skyld). Hvis introduksjonen din til Macallan er en av sherry oak-whiskyene eller de to beste i 1824-serien (Sienna og Ruby), kan ting fort stille seg litt annerledes. Det er nemlig grunn til at Macallan er et såpass kjent destilleri. Markedsføringen mot folk med mer penger enn vett er et aspekt. Et viktigere er at de små destillasjonspannene hos destilleriet pumper ut whisky som fungerer uvanlig bra med nok tid på gode sherryfat. De av dere som har smakt noen av de eldre tapningene med The Macallan 18 Sherry Oak vet hva jeg mener.

Så hvorfor skal man punge ut 650 kroner (i skrivende stund – november 2016) for en flaske tolv år gammel whisky? Særlig når de fleste som har hatt mulighet til å sammenligne noterer at den ikke er hva den en gang var. Svaret er enkelt: det er fortsatt en fordømt god whisky. En whisky som fortsatt gir et inntrykk av hvordan fordums sherrywhiskyer kunne være. Er det bedre å ha en flaske The Macallan 12 Sherry Oak fra 80-tallet? Visst pokker er det bedre, men det gjør ikke nye tapninger noe mindre bra. Bare pass på at du kjøper Sherry Oak-varianten, ikke Fine Oak.

Presentasjon:
Det beste man kan si om presentasjonen er at flasken tar seg godt ut. Med 40 % alkohol, tilhørende kjølefiltrering og en dyp bronsefarge som neppe kan sies å være 100 % ekte scorer ikke presentasjonen spesielt høyt. Heldigvis er det smaken og lukten som egentlig teller, så vi får gå videre.

Lukt:
Allerede fra første pust er det lett å forstå hvordan Macallan opparbeidet seg populariteten de nyter i dag. Måten den feite spriten jobber med sherryfatene på er forbilledlig, særlig til å tross alt være en standardwhisky. Belgisk sjokolade, muskatt, kanel, brent sukker, blå plommer, rosiner, hasselnøtter og varmt treverk gir lukten behagelig fylde og sødme. Samtidig balanseres whiskyen av noter man i større grad forventer av en langt eldre sherryfatlagret whisky – møbelpolish, lær, vinøs syrlighet og søt balsamico for å nevne de mest åpenbare. Det er også en merkbar lukt av svovel her, som kunne vært problematisk hvis whiskyen hadde vært mindre fyldig. Heldigvis passer den bra med de øvrige luktene. Etter noen forsiktige dråper vann (noe som egentlig ikke er å anbefale i en såpass alkoholsvak sherryfatlagret whisky) blir lukten langt mildere og mer endimensjonal. Man får riktignok bukt med svovelen, men når den nå er tilnærmet borte begynner man å savne den. Det samme gjelder pregene av møbelpolish og lær. Det man først og fremst sitter igjen med er en del karamell, lønnesirup, sjokolade og litt tørket frukt, samt nye preg av appelsin og litt menthol.

Smak:
Det første som slår en er hvor fyldig munnfølelsen er. Dette kunne like gjerne vært en god madeira, så feit er den. Smaken starter med en herlig symfoni av sherrynoter – nøtter, sjokolade, druer, moreller, lynghonning, muskatt, ingefær, kanel, svisker og rosiner. Smaken får ytterligere sødme gjennom preg av muscovadosukker, karamell og et lite hint lønnesirup. Det er også preg av svovel på smaken, men langt mildere enn på lukten. Allerede fra start er det en del syrlige tanniner i bakgrunnen, som gradvis tar mer over etter hvert som whiskyen tørker ut mot ettersmaken, en ettersmak som runder av på en tørr og krydret måte. Sort pepper, eikespon, muscovado og et lite hint sitron. Også smaken taper litt glød etter man har tilsatt vann. Whiskyen blir hakket friskere og fruktigere, med nye preg av honningmelon, drukjerner og noe sitrus, men dette går dessverre på bekostning av både kompleksitet og munnfølelse.

Konklusjon:
Neat er dette en riktig bra sherrybombe, som fortsatt tåler sammenligning med de andre store sherrywhiskyene i samme klasse. En whisky man blindt kan forestille seg at er flere år eldre. Samtidig viser to små dråper vann hvor skjør en slik whisky er på 40 % alkohol. Plutselig virker det ikke så urimelig at whiskyen er 12 år. Så lenge man styrer unna vann er det imidlertid mye å glede seg over her – veldig mye faktisk. The Macallan har en særegent elegant profil, en profil man må oppleve. All den tid markedsutfordringer gjør at utvalget vi vanlig dødelige vanligvis kan ta oss råd til i 2016 er det likevel vanskelig å få fullt utbytte av destilleriet. Man ender lett opp med mindre spennende whiskyer til dagens priser, i.e. noen i Fine Oaks, et par-tre whiskyer i 1824-serien og en tvilsom Travel Retail-utgave nå og da. I det selskapet kan denne 12 år gamle tapningen av Sherry Oak virkelig anbefales. Den er nemlig den letteste og billigste måten man kan få et glimt av gammel storhet fra dette destilleriet på. Pakket inn i ti lag med sherry, slik det skal være. Da er plutselig ikke 650 kroner en urimelig pris å betale.

84/100

– Rasmus

Macallans nettside