Caperdonich The Coopers Choice 14 YO, 1998 – 2012, Heavily Peated

Da speysidedestilleriet Glen Grant fikk problemer med å møte etterspørselen under whiskyboomen på slutten av 1800-tallet ble det bygget et søsterdestilleri på den andre siden av veien. Det nye destilleriet fikk det klingende navnet “Glen Grant 2”. Som så ofte skjer smakte whiskyen på det nye destilleriet helt annerledes, og da Skottland gikk på en økonomisk smell i 1902 ble Glen Grants eiere nødt til å stenge det nye destilleriet, bare fire år etter det stod ferdig. Det var bare økonomisk forsvarlig for dem å drive et destilleri, og etablerte Glen Grant ble naturlig nok valgt. Det skulle ta 63 år før Glen Grant 2 ble tatt i bruk igjen, altså i 1965. Bygningene ble kjøpt opp av Glenlivet Distillers, som installerte flunkende nytt utstyr – det gamle var forlengst blitt flyttet over veien til Glen Grant. Effektivt utstyr gjorde at Glen Grant 2 kom seg fort i produksjon, faktisk kunne en stab på to mann gjøre hele jobben.

Problemet var at den nye eieren ikke hadde lov til å bruke Glen Grant 2-navnet grunnet rettigheter. Destilleriet ble derfor omdøpt til Caperdonich, det gæliske ordet for “hemmelig brønn”. Caperdonichs siste eier var Pernod Ricard, som kjøpte det i 2001 og stengte det i 2002. Destillasjonsapparatene er nå solgt og flyttet til Belgia, der de har fått et nytt liv innen maltwhiskyproduksjon hos svært lovende The Belgian Owl. Historien om Caperdonich er altså over.

Whiskyen gikk i hovedsak med i blends som Passport og Chivas Regal, og var aldri en del av maltwhiskyutvalget til noen av eierne (hvis man ser bort fra to mer eller mindre offisielle engangstapninger). Skal man prøve whisky derfra må man altså ty til uavhengige tappere. Tapningen som skal vurderes i dag stammer fra en relativt uortodoks batch med heavily peated Caperdonich, en av 360 flasker fra et hogshead-fat, foredlet av The Coopers Choice. Destillert i 1998 og tappet på flaske i 2012.

Presentasjon:
46 %, naturlig ravfarge, forholdsvis oljete i glasset. Godkjent presentasjon med andre ord.

Lukt:
Tankene går umiddelbart til Islay på lukten. Kanskje ikke så rart med tanke på at whiskyen er såpass tungt peated, men paralellene til Ardbeg, og spesielt Caol Ila er åpenbare. I hvert fall begynner det sånn. Kraftige lukter av røyk og torv i samspill med lettere noter av sitrus (sitron og blodappelsin), koks, grønne urter (primært kjørvel og kvann), sardiner og hermetisk champignon. Når man går dypere i luktbildet viser det seg, ikke uventet, at whiskyen er betraktelig mindre maritim enn Islay-whiskyene. Her er det ingen tang, tare og ozon, og lukten er ikke på langt nær like medisinsk. Sandeltre, soyaolje, vanilje, kokos, malteddik og krekling. Etter en skvett vann virker det faktisk som eiken kommer litt til liv, og vi blir introdusert for noen relativt ok tanniner og litt mer fylde. Preg av melne røde epler, tutti frutti-strø, hvit pepper og et lite hint av hønsebuljong.

Smak:
Det er ingen grunn til å betvile aldersbetegnelsen på flasken, men dette minner mer om en 8-åring som Ardbeg Still Young enn en 14 år gammel whisky. Spritdrevet og umoden på den ene siden, men samtidig ung nok i stilen til at røyken er vital. En syrlig whisky og krydret whisky utover den åpenbare røyken. Røykpreget plasserer seg et eller annet sted i skjæringspunktet mellom Caol Ila og Benriach, og får følge av store mengder sitron, hvitvinseddik, kvann, persille, koriander og limeskall. Det kommer også til litt vanilje og karamell, noe som hjelper litt på balansen, men det klarer ikke helt å veie opp for den litt tynne syrligheten. Ganske mye menthol utover i ettersmaken. Også smaken får hjelp av litt vann. Mer vanilje fra eiken og mer røyk fungerer bra sammen – det er faktisk en liten parallell til Laphroaig Quarter Cask her. Hint av absinthe, bitter eik, kakaopulver og raffinert sukker.

Konklusjon:
Som dere ser av bildet har denne flasken blitt smakt på flere ganger (jeg har selvsagt fått god hjelp), og det er jaggu ikke lett å bli klok på innholdet. Noen ganger føles whiskyen i overkant sur og ung, andre ganger er røyken ganske fornøyelig. Hvis man skal gå mest mulig klinisk til verks er det en del å utsette på dette, men det er likevel en særegen røykwhisky som helt klart har sine positive sider. Kanskje først og fremst hvor engasjerende det er å drikke en whisky som er såpass Islay, uten at den egentlig er Islay i det hele tatt, for denne Caperdonichen minner utvilsomt mer om Islaywhisky enn andre røykwhiskyer fra f.eks. Benriach, Tomintoul eller Ardmore gjør. En interessant dram altså, og slett ikke vond, men det finnes bedre.

72/100

– Rasmus

The Coopers Choice nettside