Ben Nevis The Nectar of the Daily Drams 43 YO, 1970-2014

For et drøyt år siden tok jeg for meg den ti år gamle standardwhiskyen til høylandsdestilleriet Ben Nevis. Kanskje ikke en dram for historiebøkene, men en etter forholdene riktig bra standardwhisky, som har fått ufortjent mye pepper i diverse whiskyfora. En av styrkene den viste var en kompakt og tett basesprit, ikke ulik Dalwhinnie, som synes skapt for å lagres lenge på fat. 43 år må sies å være lenge, så whiskyen vi skal vurdere i dag har alle forutsetninger for å være bra. Dvs. nesten alle. Etter min erfaring gjør Ben Nevis seg best på sherryfat, denne har ligget på bourbonfat. Et annet problem kan oppsummeres i uttrykket “for mye av det gode”. Det er slett ikke alle whiskyer som tåler hele 43 år på fat og det er slett ikke alle fat som tåler whisky i 43 år. Vi vet riktignok ikke om fatene har vært byttet ut i løpet av perioden, men faren for utslitte fat er stor. Selv et vitalt fat kan skape problemer over såpass lang tid: det finnes tross alt grunner til at eikesuppe ikke er en velkjent delikatesse.

Presentasjon:
Whiskyen er destillert i 1970 og flasket i 2014 av den uavhengige belgiske tapperen The Nectar of the Daily Drams. Dessverre har englene forsynt seg ganske grovt av alkoholen, og vi sitter igjen med en tilsynelatende naturlig fatstyrke på 44,6 % alkohol. Fargen er imidlertid en flott naturlig bronse og vedhenget er nydelig.

Lukt:
Som forventet er det mye eik og null destillat å spore her. Spørsmålet er om det er for mye eik. Marsipan, krokan, hasselnøtter, vanilje, ananas og applesinskall. Pussig nok er det noen ganske tydelige vinøse preg her, som man vanligvis assosierer med sherryfat; kirsebær (ferske og maraschino), søt balsamico og hyllebær, samt noen nesten rødvinsaktige tanniner. Vingummi har kanskje ikke så mye med vin å gjøre, men det er en god del av det her også, samt et lite hint av humle (Saaz). Etter et par dråper vann og en del tid blir lukten litt spissere og mer krydret. Nye preg av paranøtter, krutt, lakris og lakkfjerner.

Smak:
Smaken domineres av en slags søtlig besk bitterhet. Også her begynner det med marsipan og nøtter, men smaken er heller krydret enn fruktig. Einerbær, hvit pepper, muskatt, kanel, kardemomme og kvann. Sødmen legger seg som et tynt lokk på tungen, mens kinnene tørker ut av tanninene. Møbelpolish, strie, sedertre og et hint våt ull. Med unntak av et svakt preg av melne epler er det ingen fruktighet å spore på smaken. I motsetning til lukten beveger en skvett vann smaken litt i riktig retning. Whiskyen fremstår som hakket mer vital og fruktig. Nye smaker av fenikkel, appelsinmarmelade, hostesaft og linolje. Det er fortsatt beskt og støvete, spesielt i ettersmaken, men whiskyen har i hvert fall blitt noe roligere.

Konklusjon:
Lukten er slett ikke verst, faktisk er den ganske bra, men smaken innfrir ikke i det hele tatt. Det hele blir altfor beskt og tørt, i hvert fall for min gane. Det som er litt synd er at det virker som det til dels har vært bra fat involvert her, all den tid noen av lukt- og smaksnyansene er relativt vitale, men whiskyen har enten ligget for lenge, eller den har ligget en del av perioden på feil fat. Den fortjener like vel ikke totalslakt. Lukten er tross alt bra, og jeg har vondt for å takke nei til marsipan. Når glasset er tomt sitter man dog bare igjen med den beske ettersmaken, og da fortjener ikke denne flasken med Ben Nevis en plass på pallen.

69/100

– Rasmus