Jacks Whisky

Nok en fin juli er over, og nok en gang må man krype sakte men sikkert ut av dvalen og venne seg til en tilværelse med jobb, stress og kaldere vær. Man kan sette seg med sommerens siste gode dram og stirre vemodig på solen som fortsatt skinner, mens man selv må inn i skyggen. Drukne sommerens nostalgi i en skvett gylne dråper fra Islay, Speyside, Kentucky, Japan eller hvilken krok av brennevinets verden man vender seg mot når man vil tviholde på det som er godt i livet. Alternativt kan man si: “fuck this shit, den beste måten å fjerne et plaster på er å rive det tvert av, helst med hår og hud, og bli ferdig med det.” Og med det folkens, søler jeg en skvett zimbabwisk drittwhisky i glasset og åpner døren mot mørkere tider på vidt gap.

Whiskynasjonen Zimbabwe er en av de mest hemmelighetsfulle i verden. De har i hvert fall ikke gjort noen innsats for å innvie oss andre i deres whiskykultur gjennom å f.eks. oppgi på verdensveven at det finnes whisky derfra. Den beste måten å unngå Jacks Whisky på er å styre unna supermarkeder i Zimbabwe og nabolandene. Denne flasken er f.eks. kjøpt i Zambia, av en kompis som neppe vil meg vel. Prisen jeg betalte for flasken var strukturert omtrent som følger: Ca 5 % over kasse i butikken, ca 95 % i forenklet fortolling på Gardermoen. Jeg har ingen idé om hvilke krav de har i Zimbabwe for at man skal kunne kalle noe en “whisky”, men siden det står 40 % på flasken håper jeg dette er etanolinnholdet (ikke metanolinnholdet) og at det i hvert fall er litt korn og litt lagring involvert i produksjonen. “Whiskyen” er produsert i Glen Eagles Road, noe som i og for seg hadde vært en fin adresse for et destilleri hvis de hadde fulgt opp med f.eks. ‘Elgin’ eller ‘Dufftown’, i stedet for ‘Harare’.

Presentasjon:
Flasken rommer dessverre 75cl, noe som betyr at man får 5cl mer mig ut av den enn man får whisky ut av f.eks. en flaske 30 år gammel Highland Park. Av en eller annen grunn er 75cl det minste volumet med brennevin det er lov å selge i Zambia, så jeg får vel være glad for at flasken ikke har en annen størrelse. Etiketten advarer også om at alkohol kan være helseskadelig, noe jeg vet fra før, men den sier ingen ting om hva flybensin, metanol og plutonium gjør for helsa (noe som muligens er mer relevant akkurat nå).

Lukt:
Ja, dessverre lukter den. Se for deg den billigste hvite romen du kan få tak i (på Vinmonopolet er det Negrita White). Tilsett en håndfull Smørbukk-karameller fra kommodeskuffen i et dødsbo, litt umoden appelsin, en skvett vindusspylervæske, to dråper avgiftsfri diesel og topp glasset med Gillette barberskum. Voilà! Vann hjelper forøvrig ikke en dritt på lukten.

Smak:
Daff, tynn og emmen både på smak og munnfølelse. Rødsprit med smørkaramell, muggen sitrus, agurksalat, svette og eplekjerner. Hvis dette skvipet har sett et byggkorn i løpet av sin korte levetid har det gått aktivt inn for å overdøve alt som ligner på kornsmak. Whiskyen glir lettere ned halsen hvis man ikke puster gjennom nesen mens man drikker. Heldigvis er smaken relativt mild. Ettersmak: sitronpepper og aspartam. Med et par dråper vann skjer det utrolige: “whiskyen” blir enda vondere. Det er mulig det er noen av nyansene som tar seg opp et par hakk i bakgrunnen, men alt drukner fullstendig i en intens gallesmak som jeg ikke har opplevd maken til siden Glen Scanlan Pure Malt. Faktisk er Jacks Whisky flere hakk verre.

Konklusjon:
Skål Robert Mugabe! Denne kan du beholde selv! På samme måte som hyperinflasjon og spising av elefantkjøtt, er Jacks Whisky en eksportartikkel resten av verden klarer seg fint uten. I grunnen kan dere godt slutte å drive med alle tre tingene selv også. Heldigvis kan jeg fortsatt se etter å ha drukket dette. Dessverre betyr det at jeg ser hvor mye det er igjen i flasken. Jeg skulle ønske det var mindre.

10/100

– Rasmus