Glenturret The Nectar of the Daily Drams 36 YO, 1977 – 2013

De færreste vil nok føre opp Glenturret på topp 5-listen over favorittdestillerier i Skottland. Ikke fordi whiskyen er viden kjent for å smake vondt (det er tross alt ikke snakk om Fettercairn her), men snarere fordi det aldri har vært gjort noen stor innsats for å spre og promotere Glenturret som en single malt. Det har vært noen offisielle tapninger, stort sett i aldersgruppen 8-15 år, uten at noen av dem slo igjennom i noen særlig grad. Litt av utfordringen til destilleriet i nyere tid har vært at det har havnet i skyggen av større og mer eksklusive brands under samme eier. Da destilleriet ble en del av et sameie mellom Edringtongruppen og William Grant & Sons i 1999 ble det raskt bestemt at Glenturret heller skulle være fasaden til blend-whiskyen Famous Grouse enn et luksusprodukt som kunne stjele oppmerksomhet fra mer etablerte merker som Macallan, Highland Park og Glenfiddich. I 2015 ble det riktignok sluppet en ny serie med offisielle single malt tapninger av Glenturret, men da dette er NAS-whiskyer i billigsegmentet er det vel liten grunn til å tro på noen voldsom oppsving for Glenturret i nærmeste fremtid. Da frister det nok mer for eieren å skape blest om Famous Grouse, som tross alt er en svært populær blend.

Når vi nå skal ta for oss Glenturret for første gang her på siden kunne vi saktens startet med en av standardtapningene. Vi kommer sikkert til å gjøre det også før eller siden, men etter å ha smakt et par av dem må jeg innrømme at det ikke akkurat står øverst på prioriteringslisten. Joda, det er en viss særegenhet i destillerikarakteren her også, men hverken ganen eller nesen min fant denne så veldig spennende. Etter 36 år på bourbonfat handler det ofte ikke så mye om destillerikarakter lenger. Den vil selvsagt være en viktig del av uttrykket, men gode tønner fra 70-tallet kan være det som skal til for å heve en ellers ganske kjedelig whisky opp i eliten. Jeg har latt meg imponere over kvaliteten på andre tapninger fra belgiske “The Nectar of the Daily Drams”, så la oss håpe på en skikkelig old-school smaksopplevelse.

Presentasjon:
Fin og mørk, nesten sherryaktig farge, 48,6 % alkohol, som sannsynligvis er naturlig fatstyrke etter 36 år og grådige engler. Middels oljete, med pent vedheng.

Lukt:
Etter at drammen var skjenket opp var det bare å begynne med venteleken. Som vanlig for alderen er denne whiskyen relativt lukket i starten, og først etter en knapp time hadde ting begynt å sette seg på plass. Med tradisjoner for å dyppe Mars-sjokolade i frityr kan man nesten lure på om skottene har prøvd seg på et nytt kreativt stunt på kjøkkenet: kandisert treverk. Her er det nemlig sødme og eik som står i fokus. Knekk, karamellsaus, lønnesirup, høvelspon, furukvae, møbelpolish og linfrøolje. Luktprofilen setter søtt opp mot bittert, og balansen er god. Fatet tar også med seg noen kamfernoter, samt eucalyptus, fersken, jordbærsyltetøy og bananskall. Noen dråper vann gir lukten et litt mer vitalt preg. Hint av vanilje og malt kommer til overflaten sammen med en fin sitrussyrlighet. Små nyanser av banan, kokos, hermetiske kikerter og sølvpuss kommer også til overflaten. En meget engasjerende lukt, særlig med vann.

Smak:
Treverk og sødme er også hovedstikkordene for smaken, men med bitterhet noe mer i føringen. Selv om de færreste har for vane å tygge på assortert treverk får man en god indikasjon på hvordan dette kan være. Eiketanninene er fyldige og førende, men ikke overveldende bitre. Mye linfrøolje også på smaken, samt fudge, lønnesirup, paranøtter, limeskall, druekjerner, hvit pepper, muscovadosukker, svidd persille og kardemomme. Det er også et mildt fruktig preg her, med hint av appelsinmarmelade, ananas og pasjonsfrukt. Ettersmaken er ikke voldsomt lang, men har en god nøtteaktig fylde uten alt for mye bitterhet. Vann gjør whiskyen både fyldigere og en god del fruktigere. Jordbærsyltetøy, fersken, melne røde epler. Eiken og karamellen er der absolutt fortsatt, men whiskyen får flott vitalitet og litt kledelig syrlighet. Ettersmaken blir også lengre.

Konklusjon:
En ting jeg ofte opplever med gammel bourbonfatlagret whisky er at de blir i overkant støvete og tørre for min gane. Det er heldigvis ikke tilfellet her. Selv om treverket er dominerende på både smak og lukt gjør det seg såpass bra at man skjønner hvorfor bevere har det kostholdet de har. En flott sammensatt whisky som balanserer det søte, bitre og etter hvert det syrlige på en nydelig måte. En whisky jeg anbefaler på det varmeste, men bare hvis du har et par timer til rådighet. Den blir bare bedre og bedre over tid i glasset.

87/100

– Rasmus

NB: Denne flasken var et spleiselag med mannen bak bloggen Whiskymoro. Hvis du vil ha et annet perspektiv på denne whiskyen finner du det her.