Clontarf 1014 Classic Blend

Ved Clontarf, 23. april 1014 barket hæren til Brian Boru, høykongen av Irland, sammen med en allianse bestående av kongen av Dublin, kongen av Leinster, jarlen av Orkney og danske styrker fra Isle of Man. Slaget stod om samlingen av Irland og frigjøring fra vikingkontroll over området. Da solen gikk ned lå 7-10.000 menn døde. Den irske hæren til Brian hadde vunnet, kongen selv og alle hans umiddelbare etterfølgere var blant de døde, det samme var alle de andre hærførerne med unntak av kong Sigtrygg Silkbeard av Dublin. Irland sikret frihet fra vikingene og den nordiske kongen av Dublin mistet mye makt, men uten noen åpenbar kongefamilie ble ikke Irland samlet.

Om slaget ved Clontarf var så viktig som mange historiefortellere skal ha det til kan diskuteres, men Irland er et land som har blitt tråkket på såpass mye gjennom historien at de har hatt et ekstra sterkt behov for å skape samlende nasjonale symboler. Sånn sett er det ikke så rart at det finnes en hel serie med whiskey under Clontarf-navnet. Så var det smaken og lukten på whiskeyen da, som tross alt er det viktigste for oss entusiaster. Jeg får legge irsk historie bak meg og heller snakke litt om brennevin. La oss begynne med standard-blenden Clontarf “Classic Blend”, siden det er den mest tilgjengelig i serien.

Presentasjon:
For de som kommer over dette fine byggesettet, tilsynelatende inspirert av Lego, med 3x5cl forskjellig Clontarf-whiskey er dette en rimelig måte å prøve litt forskjellig fra dette merket på. 40 % alkohol, gullfarge og spinkle gardiner er omtrent som forventet.

Lukt:
Auda, starten er alt annet enn tiltalende – dette lukter stramt og det lukter spritaktig. Umodne nyper, physalis og neglelakkfjerner gjør seg tydeligvis ikke så godt i kombinasjon, og det er jaggu ikke lett å overse de skarpe kantene her. Med litt tid og mye luft kommer det heldigvis litt mer bredde, først og fremst i form av havregrøt, kamfer og klementiner, samt en litt pussig lukt av pepperkaker. Selv om det ligger en ganske trivelig sødme i bakgrunnen, er det fortsatt beskt nok i forgrunnen til at balansen uteblir. En skvett vann gjør ikke den helt store forskjellen her, men det kommer et litt blaff med honning og Corn Flakes smygende inn i smørja.

Smak:
Etter den relativt kraftige starten på lukten skulle man kanskje trodd at smaken begynte på samme måte, men den gang ei. Mildt, rundt og havregrøtaktig, med hint av grønt gress og kamfer. Smaken utvilker seg imidlertid ganske fort, og selv om whiskeyen ikke får voldsomt mye substans kommer det til preg av karamell, appelsinmarmelade, hvitvinseddik og epleskall. Munnfølelsen er spinkel og forholdsvis tørr. Utover i ettersmaken går epleskallet mer mot pære, og får følge med litt raffinert sukker og løsemiddel. To knøttsmå dråper vann tar livet av det lille som var av gnist her. Det eneste man sitter igjen med av nye smaker er en salt, eller rettere sagt svett, ettersmak.

Konklusjon:
Ingen av irene som døde ved Clontarf i 1014 kommer til å stå opp fra graven for en slurk av denne whiskeyen. Dette er den typen blended whiskey det går 15 av på dusinet. Tamt, ungt og generisk. Hverken spennende eller god nok til at det frister å drikke den bart, med isbiter eller i en cocktail, og med litt for mye syrlig beskhet til at den vil gjøre seg noe særlig i en Irish Coffee. Hva er egentlig poenget med den da? Enda viktigere: hvorfor smaker det løsemiddel av den?

37/100

– Rasmus