The Macallan Gold

Takket være god markedsføring, støtte fra Michael Jackson – en av øl- og whiskyverdens grand old men, og produktplassering (som blant annet har sådd tvil om James Bond egentlig har vodka martini som favorittdrikk) står The Macallan stødig som kanskje det viktigste luksusmerket innen skotsk maltwhisky. Asiatiske businessmen, russiske oligarker, amerikanske toppsjefer: for disse gruppene handler det gjerne om status, og hva er vel bedre enn en dram med dyr whisky fra et anerkjent luksusdestilleri? For de litt mer kyniske blant oss er situasjonen litt annerledes: Det at de klassiske uttrykkene som 12- og 18-åringen tapte seg i kvalitet gjennom 2000-tallet, er en ting. Whiskyene var fortsatt gode, selv om de kostet litt i overkant. Problemet for mange av oss dukket først og fremst opp da den etablerte serien med aldersbetegnelse ble byttet ut med et knippe NAS-whiskyer, den såkalte “1824-Serien”, uten at prisene ble stort hyggeligere. Fristelsen steg ikke nevneverdig av de pompøse navnene heller, som sier lite eller ingen ting om hva man har i vente.

Macallan er heller ikke flauere enn at de setter gullstandarden ved den rimeligste whiskyen i serien. Selv om navnet sikkert har noe med fargen å gjøre, er gull først og fremst et symbol på eksklusivitet, på seier, på rikdom, noe som passer dårlig på en NAS-whisky i bunnen av prissjiktet (i hvert fall til dette destilleriet). Hybris? Ja, med mindre whiskyen imponerer over alle forventninger.

Presentasjon:
Whiskyen er gullfarget, så navnet er ikke helt feil. I god Macallan-stil er presentasjonen pen, men glattpolert. 40 % alkohol med tilhørende kjølefiltrering og en farge som ikke ser 100 % overbevisende ut. På den positive siden er whiskyen tiltalende feit i glasset, og vedhenget er pent.

Lukt:
Det lukter definitivt Macallan, i hvert fall overfladisk. Det begynner forsåvidt ganske bra, med fiken, rosiner, karamell, paranøtter, Bendictinerlikør og litt belgisk melkesjokolade. Hint av svovel er heller ikke helt ukjent i Macallan, men det er først og fremst de eldre årgangene på europeisk eik som tåler denne noten bra, og den føles litt i overkant i starten. Heldigvis går det an å lufte bort mesteparten av svovelen, men når den forsvinner tar den også med seg mange av de andre luktene. Drueskall, sjasmin, rødvinseddik og Haribo gummibjørner. Det mangler en del dybde her, for når man trenger gjennom disse luktene virker whiskyen litt vannete og platt. En skvett vann henter frem litt lynghonning, malt og kandisert appelsin. Whiskyen har plutselig gått i en mer fruktig retning, med druesyltetøy og honningmelon. Det kommer også frem litt brent knekk.

Smak:
Førsteinntrykket er ikke så verst, faktisk: tydelig eikebitterhet i samspill med assorterte nøtter, karamell, syrlige drueskall, tørket fiken og rosinsjokolade. Munnfølelsen er også ganske bra helt i starten. Så kommer problemet: på mystisk vi beveger whiskyen seg fra en litt banal variant av Macallan 10 Sherry Oak til en spritdrevet ung whisky. Svovelen kommer også tilbake, sammen med et merkelig preg av salt lakris. Munnen tørker inn og eikepregene smaker dødt og uttørket. Vann hjelper en god del på den dårlige finishen, men hovedsmakene blir også i overkant søte og klissete: Melis, marshmallows, lønnesirup, jaffakaker og kanel. Litt grov marsipan mot ettermaken gjør seg i og for seg ganske bra, men pregene av bakegjær og vodka mot slutten kunne jeg klart meg uten.

Konklusjon:
Er dette en blanding av unge whiskyer som har blitt forsøkt reddet med litt sluttlagring på first fill fat? I så fall har de ikke ligget lenge nok. Kan det være en hovedandel yngre whisky som blir forsøkt balansert med noe eldre? Mindre sannsynlig, men ikke umulig, og heller ikke ekstremt vellykket. Uansett fremgangsmåte har ikke Macallan lykkes med å produsere en velbalansert whisky. Macallan Gold er ikke helt håpløs, og innimellom skimter man bittesmå glimt av gammel storhet. Når sødmen, bitterheten, fruktigheten, ungdommeligheten og svovelen ikke klarer å spille på lag er dette like vel en ganske tvilsom gullstandard. Macallan liker godt å putte isbiter i whiskyen sin i reklamefilmer, og det kan du helt klart gjøre i denne. Bare ikke gjør det i en old school Macallan fra 60- eller 70-tallet, ok?

69/100

– Rasmus

The Macallans nettside