Whyte & Mackay Blend

Det er lett å bli litt skeptisk når man ser logoen til Whyte & Mackay. Selskapet som denne blenden er oppkalt etter eier tre maltwhiskydestillerier, som alle er utsatt for en god del kritikk. Dalmore konkurrerer med Macallan om å være førstevalget til pengesterke mennesker, og synes ofte å fokusere mer på flaskedesign enn selve whiskyen. Jura er et destilleri det knytter seg mange sterke meninger rundt, og mange whiskyentusiaster (meg selv inkludert) har aldri blitt helt venn med den sære oljete whiskyen deres. Det tredje destilleriet i porteføljen; Fettercairn er et kapittel for seg selv, og også dette destilleriet høster mer kritikk enn lovord.

Like vel er det tre ting jeg har lyst til å trekke frem her: 1. Smak er subjektivt. 2. Selv om jeg personlig kan styre meg for de tre nevnte destilleriene har jeg drukket god whisky fra i hvert fall to av dem (Dalmore og Jura), så helsvart er det ikke. 3. Det kanskje viktigste punktet er dette: feite og kraftige maltwhiskyer med mye karakter gjør seg ofte veldig godt i blends. En base av Jura og Fettercairn, iblandet hele 39 andre malt- og grainswhiskyer kan godt vise seg å være bra. Det er lett å glemme at de aller fleste destillerier ble bygget for å produsere whisky til blends, og noen av dem kan være mye bedre til akkurat dette enn de er som ren single malt.

Pr. mars 2015 kan man kjøpe denne whiskyen på Vinmonopolet for 350 kroner.

Presentasjon:
Det er ikke stort å si om presentasjonen på denne. En standard blend både på farge, alkoholvolum og vedheng. På flasken gjør de et nummer ut av at det er en “double marriage blend”, noe som kort fortalt går ut på at de blander maltwhiskyene sammen først, sluttlagrer dem i sherryfat en periode, for å så å blande i grainwhiskyene før det hele får en ny sluttlagring på sherryfat.

Lukt:
En veldig fruktig lukt helt fra start, med preg av appelsin, honningmelon, aprikos og ananas. Fruktene lukter litt overmodent, men de er fortsatt såpass ferske at jeg hadde tatt en smak fra fruktfatet. Litt lengre bak finner jeg preg av bivoks, karamell, svovel og andeler av både typisk malt- og grainsødme. Det er definitivt noe som minner om Jura her, men om det kommer av andelen Jura i blenden eller hvilke lukter blenderne trekkes mot når de blander er ikke godt å si. Med vann kommer det frem nye preg av røyk, brent sukker, bringebær og Schweppes Grape Soda. Fruktigheten roer seg kraftig, til fordel for en friskere og mer delikat lukt. Samtidig trenger det gjennom noen litt forstyrrende blaff av råsprit.

Smak:
Rett og slett en uvanlig oljete munnfølelse til blend å være. Whiskyen er både fruktig og søt, men med en god del syrlighet som jeg ikke merket på lukten. Melon og ananas på smaken også, men samtidig en god dose sitronskall, aloe vera og eukalyptus som trekker ting mer i retning av syrlig og bittert. Jeg hadde håpet jeg skulle merke mer til maltsødmen (og forsåvidt også grainsødmen) fra lukten, men her er det først og fremst en tykk vegg av karamell og en klype muscovadosukker som bærer sødmen. Et merkbart men ganske kledelig preg av svovel, litt Pernod og litt gress utover i ettersmaken. Noen dråper vann smelter fruktsødmen og bitterheten bedre sammen, og whiskyen får en fin friskhet. Samtidig forsvinner mye av smaksbredden uten å tilføre så mye nytt – snev av kakaopulver, mild røyk, litt timian og grønn pepper.

Konklusjon:
Det er absolutt ikke en dårlig blend dette her, men den fremstår som litt ustabil. Munnfølelsen og kompleksiteten er flott neat, men balansen kommer først med litt vann (på bekostning av nettopp kompleksitet og munnfølelse). Whyte & Mackay Special fortjener skryt som en smakssterk og egenartet billigblend, samtidig som noe av den stramme spritsmaken som presser seg frem over tid skjemmer litt. Anbefaler jeg whiskyen? Ja, i grunnen. I sin prisklasse skiller den seg absolutt positivt ut, selv om det er noe litt uferdig her. Det finnes utgaver av denne blenden med flere års fatlagring der ute – jeg tror jaggu jeg skal teste noen av dem når sjansen byr seg.

72/100

– Rasmus

Whyte & Mackays nettside