Label 5 Whisky, «Classic Black»

Sist gang jeg anmeldte en skotsk blended whisky, produsert av et franske selskap, og med begrenset omtale i litteraturen var jeg ikke nådig. Like vel er det litt større grunn til forhåpninger til Label 5 enn det var til Glen Scanlan-sølet. Label 5 produseres av La Martiniquaise, et selskap som i det minste har sin egen Wikipedia-side (riktignok bare på fransk, men det er en start). Faktisk er de Frankrikes nest største alkoholkonsern, nest etter Pernod Ricard, med kjente varemerker som… øøøh… never mind. Jo forresten! I 2008 kjøpte La Martiniquaise Speyside-destilleriet Glen Moray, så de har faktisk kontrollen over et respektabelt skotsk destilleri.

Label 5 er ikke et fullstendig obskurt merke heller. Det er riktignok vanskelig å oppdrive informasjon om merkets historie, men på den positive siden betyr dette også at vi slipper å lese gamle skrøner om hvorfor akkurat dette er verdens beste whisky. Tallenes tale er imidlertid klare: dette er den mest solgte whiskyen blant tørste franskmenn. Label 5 er også den tiende mest solgte skotske whiskyen i verden, noe som tyder på at det er et populært merke utenfor Frankrike også.

Av en eller annen grunn kaller de denne standardutgaven (som kan kjøpes på Vinmonopolet for 310 kr i skrivende stund) for “Classic Black”, det finnes også en 12 år gammel og en 18 år gammel variant.

Presentasjon:
Jeg har en ting å utsette på etiketten her: 5-tallet i navnet er plassert på en måte som gjør at man fort kan tro at dette er en fem år gammel whisky. Dette må sies å være litt spekulativt, for det er ingen ting som tyder på at navnet har noe med alderen å gjøre. Utover dette er det ikke stort å si. Dette er en typisk blend presentasjonsmessig.

Lukt:
Søtlig og karamellaktig på nesen, med hint av fruktighet og litt aceton. Forestill deg havregryn med gule pærer og epler, Freia karamellsaus og litt løsemiddel. Ikke så fristende sier du? Nja, det lukter ikke så aller verst, whiskyen blir bare straffet av litt ung sprit. Det er også noe lett parfymert her (en dameparfyme jeg ikke helt klarer å plassere), samt noen svake preg av krydder, først og fremst nellik. Vann får frem hint av knekk, samtidig som parfymelukten blir kraftigere og acetonen går litt mer mot god gammeldags 95 oktan blyfri.

Smak:
Det første som slår meg er at munnfølelsen er relativt bra, med en lett oljete følelse. Det er  karamellsaus på smaken også, men kanskje vel så mye lønnesirup. Hermetisk ananas, umodne nektariner, gule pærer, eplekart, stangselleri og litt fusel. Dessverre sklir smaken relativt fort ut i tørre tanniner og småsurt treverk, med hint av malteddik og kakaopulver. Med en skvett vann stabiliserer whiskyen seg litt, og slipper bitterheten og eikesmaken litt mer til i sødmen, mens ettersmaken blir litt mykere. Litt sitronskall og sukat av nye smaker.

Noe føles feil. Den lille skvetten med vann viser at noe mangler. Blends er som kjent først og fremst ment for å drikkes i drinker eller med et par isbiter, og akkurat her skjuler det seg litt potensiale i bakgrunnen. En spontan skvett med blå Farris i glasset; og plutselig har denne whiskyen funnet sin styrke. Label 5 gjør seg rett og slett veldig bra i en pjolter! Akkurat passe søtt og akkurat passe syrlig, den stusselig ettersmaken forsvinner, den unge spriten forsvinner, og jaggu kommer det litt maltsmak her også.

Konklusjon:
En middels blend med en ettersmak som er under middels. Noen elementer her (særlig munnfølelsen, sødmen og fruktigheten) er egentlig ganske bra, men fuselpregene, parfymen og den stramme eikesmaken trekker ned.  Man kan like gjerne droppe å drikke denne whiskyen bart, men hvis du liker en Whisky Soda i ny og ne kan denne trygt anbefales. Dessuten er den markant bedre enn Glen Scanlan (uten at det sier så veldig mye).

47/100 (men god med en klunk Farris)

– Rasmus