Bladnoch 20 YO, Barrel No. 30491

På begynnelsen av 1800-tallet var det mye fattigdom og et dårlig arbeidsmarked i Irland, og mange irer flyttet til den andre siden av irskesjøen i håp om et bedre liv. En god del av dem endte opp i området rundt Galloway, i den sydvestlige delen av Skottland, noe som motiverte skotten Thomas McClelland til å bygge Bladnoch i dette området i 1817. Tanken var at de nye naboene ville sette pris på (og selvsagt også betale for) whisky som lignet på den de var vant til hjemmefra. Frem til 1950-tallet ble whiskyen til Bladnoch trippeldestillert, og selv om det som har blitt produsert siden er dobbeltdestillert, er det unektelig noe “irsk” over smaken forsatt.

Siden starten har Bladnoch gått gjennom flere dårlige perioder, med økonomiske problemer og langvarig stenging. Det er ikke lett å være en liten aktør i nedgangstider, og med en produksjonskapasitet på bare noen få hundre tusen liter i årer har destilleriet store økonomiske problemer, selv i vår tids whiskyboble. Bladnochs fremtid er usikker, og med mindre de finner en god investor eller kjøper er det en reell fare for at lavlandet mister enda et destilleri i løpet av kort tid. Det er alltid trist når et destilleri blir tvunget til å legge inn årene, og enda verre er det når destillerier med en såpass unik stil som Bladnoch må gi seg. Denne særegne mellomtingen av skotsk og irsk smak finner man nemlig ikke i noen av de andre gjenværende destilleriene der ute. Her ligger nok litt av problemet også: mange som sverger til skotsk maltwhisky synes nok den lette lavlandswhiskyen til Bladnoch blir litt for spinkel i smaken. De som fortrekker irsk whiskey… vel… de drikker irsk whiskey.

Presentasjon:
Herlig low-key presentasjon, en etikett som ser gammel og nesten møllspist ut, uten å være det. Mørk ravfarge og ingen ting som tyder på noe videre tilsetning av karamell. Den ser altså ut som den har tatt en del farge av fatet. Flott alkoholvolum og bra vedheng.

Lukt:
Aaaah, dette lover bra! En stor kurv med nyslått gress, honning, citra-humle, mildt røstet fudge, bakte gule epler, havregryn, kamfer og vanilje. Helheten er frisk og velbalansert, med nok sødme til at man ikke trenger dessert, men ikke så mye at at det går på bekostning av friskheten. Sommer i glasset, og det på en sur vinterkveld. Vann hever sødmen noen hakk, i takt med en økende fylde og fruktighet. Demerarasukker, vanilje, kraftigere gule epler, nektariner, lichi, umodne bananer og en mild men fyldig maltlukt.

Smak:
Som ventet av lukten (og destilleriet) er dette subtile saker, såpass subtilt at det høye alkoholvolumet nærmest overdøver resten av smakene. Gresset fra lukten er her absolutt, og sammen med humlepreget gir det en nesten overveldende blanding av syrlighet og bitterhet. Videre preg av løvetann, solbær, hasselnøtter, umodne pærer og en svak vaniljesødme. Det er definitivt noe spennende her, men whiskyen formelig skriker etter vann.

Heldigvis gjør en dæsj med vann underverker, både for smak og munnfølelse. Whiskyen blir ikke direkte tykk i munnen, men det er noe mildt oljete her nå. Mye frukt også på smaken nå, i form av søte druer, sharonfrukt, litt lime og selvsagt masse epler. Bitterheten blir mye mer kledelig sammen med den ekstra sødmen og fylden. Samtidig er denne whiskyen først og fremst frisk, ikke søt. Ettersmaken får innslag av tørr champagne, eiketanniner og lime, uten at den blir for støvete, noe som fort kan skje med denne smaksprofilen. Synes man ettersmaken blir for snerpete er det bare å tilsette mer vann, for jo mer vann man tilsetter, jo søtere og mer avrundet blir det, og dette er en whisky som tåler mye vann.

Konklusjon:
Det er sånn en god lavlandswhisky skal være! Lett og frisk, med balansert sødme og en god dose personlighet. Tanken på at Bladnoch kan forsvinne er rett og slett deprimerende. Finnes det ingen der ute med en feit lommebok eller en madrass full av penger som kan redde denne lille juvelen av et destilleri?

85/100

– Rasmus

Bladnochs nettside