Caol Ila Gordon & MacPhail Cask Strength 12 YO 2001 – 2013

Hjernen har en tendens til å spille folk et puss. Det er lettere å forbinde små destillerier med kvalitet enn de store “fabrikkene”. Man ser for seg at alt har mer sjarm hos de små, at ting er mer hands on og at kvaliteten står i fokus. Selvsagt finnes det tilfeller av det, eksempelvis i form av destillerier som Springbank, Kilchoman og Glengoyne. Samtidig er det fordeler med de store også. Som Islays største destilleri er tilgangen til whisky fra Caol Ila større enn f.eks. Ardbeg eller Kilchoman, noe som ikke bare gjør at man fortsatt kan kjøpe offisielt tappet årgangswhisky derfra til en ok pris, man finner fortsatt uavhengig tappet Caol Ila relativt lett. Når kvaliteten på basespriten er god kan det riktige fatet fra en uavhengig tapper virkelig få whiskyen til å skinne. Stordrift kontra smådrift har vanligvis mindre innflytelse på råspriten enn det har på andre ledd i prosessen. Så lenge whiskyen er destillert minst to ganger i pot stills (noe skotsk maltwhisky alltid er) uten at man har rushet den for mye, spiller det liten rolle om produsenten har 2 eller 20 destillasjonspanner. Problemene kommer som sagt senere, ofte i form av at det er vanskelig å finne mange nok gode fat eller at volumpress gjør at man vanner ut whiskyen for mye.

Når jeg er inne på utvanning av whiskyen er det naturlig å snakke litt om Gordon & MacPhail, den uavhengige tapperen som står bak denne flasken. Et selskap med lang historie og mange gode fat og tapninger i sin portefølje. Dessverre har de også en tendens til å tappe flaskene på 40-43 %, noe som strengt tatt ikke burde vært nødvendig. Med CS-serien får vi imidlertid whiskyen slik den var ment å være: på ekte fatstyrke.

Presentasjon:
Dette er en av de flotte flaskene, der alt stemmer. Cask strength, ikke kjølefiltrert, ikke tilsatt farge, og all informasjon man trenger på etiketten. Fin gyllen farge, bra cling for alderen. Det blir ikke stort bedre enn dette. Dette er en blanding av refill sherry butt nr 308843 og 308845, destillert 29.08.2001, og tappet på flaske 12.11.2013.

Lukt:
Kraftige nøtteaktige preg er det første som kommer frem her – valnøtter først og fremst, men også hint av hasselnøtter og peanøttsmør. Røyken er også umiddelbart til stede, men på den litt tilbaketrukne måten som den er i en del whiskyer fra Caol Ila (i hvert fall sammenlignet med de virkelige røykmonstrene). Når de to hovedpregene har satt seg og whiskyen har åpnet seg litt renner det formelig på med sekundære lukter: Pipetobakk, bringebærsyltetøy, ozon, markblomster, lær, kalk, eau de Cologne, spearmint, muskatt, fløtekaramell og knekk i godt samspill. Helt bakerst finner jeg hint av noe svakt metallisk. Selv om lukten fortsatt inneholder spor av nøtter, etter man har tilsatt litt vann, har disse pregene langt på vei beveget seg i retning av gamle eikefat. Noe av friskheten har beveget seg mer i retning av kokos, smør og karamell, men det kommer også til noen frukter her i form av sultanadruer og sharonfrukt. Litt krutt og svovel er det også å spore, men svovelen forstyrrer heldigvis ikke så mye.

Smak:
Der lukten åpnet seg relativt fort begynner smaken litt innesluttet. Joda, det er mye nøtter (spesielt brente kastanjer) her også, og røyken er såvisst med, men i bakgrunnen er det først og fremst en bitter smak av grønne planter som regjerer. Tålmodighet blir imidlertid belønnet, og etter litt tid bryter det gjennom nye smaker, først fløtekaramell og peppermynte, så sitrongress og koriander, så preg av smør, dijon-sennep, stekte pinjekjerner, pasjonsfrukt og brente rosiner. Munnefølelsen er relativt oljete, men det høye alkoholvolumet gjør at whiskyen føles relativt tørr like vel. Det er med vann smaken virkelig kommer til sin rett, og whiskyen for alvor får sjansen til å vise seg frem som en Caol Ila. Aromatisk røyk, store mengder markblomster, røsslyng, salt og en fin demerarasødme. Kvaliteten på fatene og det høye alkoholvolumet gjør at det typisk soppaktige preget jeg ofte finner i offisielle tapninger fra dette destilleriet dempes betraktelig, og selv om en dæsj soppsmak i whiskyen ofte kan være en fin ting, må jeg si jeg foretrekker denne varianten. Pepperkaker, grønn pepper og tørket koriander gir whiskyen fine krydrete binoter. Munnfølelsen blir helt klart mer oljete med vann, men en naturlig tørrhet som tidligere var skjult av alkoholen kommer frem når whiskyen er vannet ned.

Konklusjon:
Gordon & MacPhail beviser på en god måte hva spennende fat og høyere alkoholvolum kan gjør med god basewhisky. Dette er en betraktelig mer kompleks whisky enn destilleriets egen 12-åring, og det er også flere sider av den som er bedre. Samtidig må jeg trekke fra litt for litt grums her og der. Noen elementer er litt i røffeste laget, og det er nesten så man tror at de har kombinert et svært godt fat med et som er flere hakk dårligere. Jeg har like vel ingen problemer med å anbefale whiskyen, og selv om den får en lavere score enn den vanlige 12-åringen er det ingen grunn til å droppe denne til fordel for den offisielle standardwhiskyen. De er nemlig såpass forskjellige at det blir feil å sammenligne dem for mye. Dessuten er dette en mer spennende whisky.

81/100

– Rasmus