Bushmills Irish Whiskey

Med oppstart allerede i 1608 er irske Old Bushmills Distillery det eldste operative whiskydestilleriet i verden, eller for å snu litt på det: siden lisensen er fra 1608 er de i hvert fall det eksisterende whiskydestilleriet som har drevet lengst lovlig. I hvert fall hevder noen kilder at destilleriet har har holdt på så lenge. Destilleriets alder og historie har lenge vært viktig i markedsføringen, og Old Bushmills er ikke det eneste destilleriet som står listet opp med forskjellig lovlig oppstartsår i forskjellige kilder. Som med mye annen historie er det vanskelig å konkludere 100 %. Det finnes lite skriftlig informasjon fra såpass langt tid tilbake, og i Old Bushmills’ tilfelle har det ikke akkurat blitt enklere av at flere bygninger har brent ned gjennom historien, og at destilleriet ble bombet under krigen.

I senere tid har Bushmills slått seg opp som Irlands kanskje mest kjente produsent av maltwhisky. De har imidlertid to populære blends som selges under merkenavnet Bushmills:  whiskyen jeg snart skal lukte og smake på, og den mer eksklusive (og etter min mening bedre) blenden “Black Bush”, som vi forhåpentligvis kommer tilbake til senere.

Presentasjon:
Denne tapningen kommer i Busmills sedvanlige firkantede flaske. Uttrykket er ellers typiske blend med 40 % alkohol, beskjedent vedheng, kjølefiltrering, og tilsynelatende litt fargestoff (men heldigivis ikke så mye). Fin gyllen farge alt tatt i betraktning.

Lukt:
Som ventet av en trippedestillert whiskey er nesen svært lett. Ferskt gress, bakte epler, fersken og litt malt og marsipan danner bakteppet for en relativt mild og flyktig lukt. Fatpregene overvelder absolutt ikke, men bourbonfatene er der i bakgrunnen, i form av mild vanilje og umoden banan. Interessant nok (for en standard irsk whiskey) er det også spor av en floral røyklukt her, og når jeg er inne på blomster er det også en god del preg av søt blomsterpollen.

Et par dråper vann gjør ikke den helt store forskjellen, som ventet av en blend. Røykpreget blir litt tydeligere, og pærene kommer også frem i lukten, sammen med litt vannmelon. Dessverre kommer det også en litt såpeaktig duft. For å være helt presis kan dette minne litt om en shampo med litt generisk fruktlukt – ikke en dårlig lukt, men kanskje ikke helt det man har lyst til å finne en whiskey?

Smak:
Smaken er også veldig lett: Eplemost, pistasjis, karamellpudding og en nøktern men forholdsvis god grainsødme. Etter hvert som smaken utvikler seg beveger den seg i en syrligere retning, med hint av grønne pærer og moreller, uten at det går noe særlig på bekostning av sødmen. Rosevann, vaniljekrem og milde gressaktige preg utvikler seg utover i smaken. Det er også noe svak maltaktig langt bak her, men mer i retning av siktet hvetemel enn den fyldigere maltsmaken jeg er vant til fra single malts.

Vann gjør smaken litt mer fruktig, i tillegg til å bringe frem hint av fersk basilikum, kjørvel og salat. Samtidig, som det ofte skjer med blends, blir smaken enda mildere, og den allerede relativt begrensede ettersmaken blir enda kortere. Den milde røyken fra lukten kommer også såvidt frem.

Konklusjon:
En whiskey uten noen videre dårlige smaker eller lukter, men også uten noe særlig egenart. Denne varianten av Bushmills gjør seg utvilsomt bedre bar enn med vann, men den hadde nok vært aller best i en Irish Coffee eller i en annen drink. Når man ser hvordan denne typen whiskey først og fremst drikkes er det kanskje like greit sånn: man kan blande, shotte eller drikke den med isbiter uten å få dårlig samvittighet. Man kan uansett være sikker på at den ikke vil sette noen usmak på det man blander den med, og de færreste vil spytte i glasset hvis den blir servert ved siden av en pint Guinness på en irsk pub en sen fredagskveld.

61/100

– Rasmus