Tobermory 10 YO
Tobermory, en liten by på den lille øyen Mull, er hjemsted til det lille destilleriet med samme navn. De siste årene har de gitt sin lille whiskyportefølje en overhaling. Fokuset nå er rettet mot de som ønsker et mer naturlig og profilert produkt. Vi tester standardtapningen Tobermory 10, en ung men selvsikker dram.
Nosinginfo
Type | Single Malt |
Alkoholvolum | 46,3 % |
Land | Skottland |
Distrikt | Islands |
Destilleri | Tobermory |
Utgiver | Tobermory |
Min forrige anmeldelse her på bloggen var av en eldre utgave av Ledaig, Tobermorys ”søsterwhisky” med torvrøyk. Den falt ikke helt i smak, og det gjør ikke så mye da denne ikke produseres lenger. Vi har nå kommet til standardutgaven av destilleriet, Tobermory 10, og dette er en slags del 2 i en slags miniserie om dette destilleriet. Den avsluttes med Tobermory 15.
Siden dette er standarddrammen kan det være på sin plass å se litt nærmere på selve destilleriet. Det markedsfører seg (som mange andre) med året det ble grunnlagt, og det var helt tilbake i 1798. De er også opptatt av å kalle seg ”The Hidden Gem”. Tobermory har også vært godt gjemt opp igjennom årene, og det hjelper ikke stort at det gikk under navnet Ledaig i store deler av sin historie og har hatt lange avbrudd i produksjonen. Det er i dag eid av Burn Stewart Disillers og i tillegg til sine to typer single malts går en del av produksjonen inn i blenden Black Bottle. Mesteparten av whiskyen fra dette destilleriet lagres hos Deanston på fastlandet. Kun lagringen av Ledaig og sluttlagringen av Tobermory 15 gjøres i lagerhusene ved destilleriet. Vannet kommer fra Mishnish Loch, og i fjor (2013) var det så lite regn at produksjonen stoppet umiddelbart opp. Det kan derfor antas den relativt lille produksjonen på rundt en million liter råsprit i året allerede er noe sårbar, skulle dette bli en vedvarende trend.
Tobermory har gjort noe tilsynelatende fornuftig da de for noen år siden ga porteføljen en overhaling og flasket nå sine whiskyer ufiltrert og med høyere alkoholvolum. Har man en Tobermory er man gjerne litt over gjennomsnittet interessert i whisky, og dette er aspekter man gjerne ønsker i en kvalitetswhisky. Smaksbeskrivelsen her er basert på en 5cl miniatyr og jeg har ikke funnet noe brukbar informasjon om tapning, men kan opplyse om at jeg kjøpte den våren 2013.
Presentasjon:
Som 70cl-utgaven er glasset farget grønt, noe som gjør fargetilsetting unødvendig. Etiketten er enkel og klassisk. Fargen på whiskyen er meget lys gul, som en hvitvin. Den virker ellers fet og fin i glasset. Vann gjør at den utvikler en lett skodde, som seg hør og bør i en ufiltrert whisky.
Lukt:
Meget ung er førsteinntrykket. Litt gjærete og råspriten dominerer før jeg lar den lufte seg. Tydelig i maltpreget. Jeg kjenner fersk gummi, grønt bananskall, ostekake med sitronsmak, fuktig murkjeller, grønne pærer og noe ingefær. Vaniljen er der, men veldig beskjeden. Mystisk lite fatpreg til å være minst ti år, og på Bourbonfat attpå til! Her kan det ikke være mye gammel Tobermory i blandingen (hvis noe!). Vann fremhever egentlig flere av pregene jeg ikke likte tidligere. Enda mer mur, mer umoden banan og generelt litt rått. Heldigvis har ingefæren og vaniljen litt mer spillerom nå. Jeg vil også trekke frem at den har en litt mer kystaktig følelse, med en liten dæsj sitron. Vann viste flere dimensjoner, men forveksler ikke dette med kompleksitet. Inntrykket er et godt destillat, men det er fortsatt litt for ungt for min nese.
Smak:
God sødme i utgangspunket, litt eplejuice før krydderet og tørr løvetann tar over. Svært liten hjelp fra fatene i munnfølelsen. Krass og litt ubehagelig. Vann gjør den betraktelig mer medgjørlig, i den forstand at det utsetter finishen litt. Mer fylde nå, som søt sitronfromasj som gradvis blir mer bitter. Avslutningen har malt, grapefrukt, løvetann og et meget svakt innslag av kamfer. Helt til slutt i en generelt spritete ettersmak er det frisk sitron. Whiskyen virker ganske underutviklet, men kan tenke meg at den kan ha en misjon hvis man har spist et tungt måltid.
Konklusjon:
Denne smaksbeskrivelsen kan virke noe negativ, og det er ingen stjernewhisky dette. Jeg vil allikvel trekke frem at jeg synes destillatet har en viss sjarm. Kanskje det er prisverdig at de ikke har gått for en sluttlagring på et aktivt hetvinsfat for å maskere den. Jeg har imidlertid smakt yngre single casks som har mer balanse, og spør meg selv om ikke denne kunne rett og slett fått litt lengre tid. Jeg sitter igjen litt med samme opplevelsen jeg hadde av Arran 10. En god start, men Tobermory 10 kommer litt til kort i denne omgang. Jeg ser fortsatt frem til neste whisky, Tobermory 15, som har andre tekniske spesifikasjoner og antagelig viser destilleriet fra en litt mer raffinert side.
67/100
– Anders