Saint Magdalene Old Malt Cask 29 YO, 1982 – 2011

Saint Magdalene, også kjent som Linlithgow, er et av mange nedlagte skotske destillerier. I likhet med en god del andre skjedde dette i 1983, et av de mørkeste årene i whiskyhistorien. Alle de skotske distriktene ble rammet i større eller mindre grad dette året, men på sikt var det Lowlands-distriktet som skulle vise seg å tape mest. Ikke bare var det relativt få maltwhiskydestillerier der i utgangspunktet, men i løpet av de neste 20 årene ble to andre (Rosebank og Littlemill) nedlagt. Det som gjør historien enda tristere er at mange (meg selv inkludert) anser disse tre for å være det beste lavlandene hadde å by på. Jeg har stor respekt for de resterende, men jeg skal ikke nekte for at det svir litt at det stadig blir vanskeligere og dyrere å få tak i whiskyen jeg liker best fra dette distriktet.

Saint Magdalene ble opprettet på siste halvdel av 1700-tallet (forskjellige kilder sier forskjellige år), på et område som tidligere hadde vært en koloni for spedalske. Hvis whiskyen deres hadde vært dårlig kunne dette selvfølgelig åpnet for mange morsomme poenger, men i forbindelse med denne anmeldelsen skal jeg la saken ligge. Navnet “Linlithgow” var først og fremst brukt i destilleriets spede barndom, og er også navnet på landsbyen destilleri lå i.

Presentasjon:
Som vanlig for en whisky i Old Malt Cask-serien til Douglas Laing (og forsåvidt også Hunter Laing) er det lite eller ingenting å utsette på presentasjonen. Ren og fin ravfarge, herlig cling, og 50 % alkohol (et nivå som stort sett gir eldre whiskyer “det lille ekstra” etter min smak).

Lukt:
Fin sødme og friskhet allerede fra start, med et svakt kjøttaktig preg. Sukret havregrøt, honning, markblomster, appelsinskall, vingummi, marsipan. Det er også noe litt oljeaktig over lukten her, både i form av olivenolje (noe som jeg ikke opplever som så uvanlig), og et lite blaff av motorolje (noe som må sies å være litt mer… sært). Det ligger også et lag av krydder langt bak her, uten at jeg er helt i stand til å identifisere hvilke(t) krydder det minner meg om.

Med litt vann blir helheten litt mer parfymert, og mye mer krydret. Jeg plukker opp litt stearin først, før det kommer nye preg i form av roser, safran, honningmelon, oregano, curry og grov sennep.

Smak:
Appelsinmarmelade, havregryn, sukat, lakris (hostesaft), grønn oliven og fersk eik starter showet. Smaken begynner relativt subtilt, og bygger seg sakte opp i munnene. Pinjekjerner, eucalyptus og litt brun farin følger opp. Smaken antar et merkbart bitrere preg enn hva lukten tilsier, og munnfølelsen er forholdsvis tørr. Jeg kjenner også et lite snev av røyk her, men tviler på at malten har vært utsatt for noe særlig røyk, så det spørs om ikke dette kommer fra fatet. Mot finishen kommer maltsukkeret snikende, uten at det blir spesielt kraftig.

Med vann og luft tar smaken på denne whiskyen fullstendig av. Det hele begynner forholdsvis normalt med en kraftigere sitrussmak – både sitrondråper, marmelade og litt blodappelsin. Så, plutselig er det omtrent som å tryne inn i en krydderhylle: kardemomme, sennep, salvie, anis, aloe vera og hvitt pepper. Jeg finner også litt pulverkaffe, litt jord og noe som minner om tørr vermouth. Munnfølelsen med vann er hakket mer oljete enn neat, men den er fortsatt på den tørre siden av skalaen. Maltfundamentet med vann er godt, men også her litt i tynneste laget.

Konklusjon:
Liker du krydret whisky? Tåler du en avbalansert kamp mellom syrlig og bittert? Kan du kose deg med eiketung whisky, som tenderer mot skarp, uten den ekstra maltfylden man går glipp av i en trippeldestillert whisky? Hvis svaret på disse spørsmålene er “ja” er dette whiskyen for deg. Hvis svaret er nei: Løp. Løp langt, og løp fort. En kompleks og velutført whisky med mange lag og mange spennende preg. Denne whiskyen fra Saint Magdalene forlanger tid og oppmerksomhet, og belønner de tålmodige. Skal du ha en session-whisky: velg en annen.

83/100

– Rasmus

Saint Magdalene har ingen offisiell nettside

Douglas Laings nettside