Aberfeldy 12 YO

Whiskyen fra Aberfeldy har i all hovedsak vært ment for bruk i blends, og da først og fremst hovedblenden til destilleriets eier: “Dewar’s White Label”. Destilleriet ble opprettet mellom 1896 og 1898 på en tomt i de østlige høylandene, der det tidligere hadde ligget et annet destilleri (Grandtully). Med en togstasjon i nærheten hadde de god markedstilgang fra start, og med unntak av tvungen produksjonsstopp under 1. og 2. Verdenskrig, har destilleriet gjort brukbar suksess gjennom tidene. Det er imidlertid ingen tvil om at det er Dewar’s Blend som er viktigst i produsentens øyne, noe som kommer spesielt tydelig frem ved at besøkende på destilleriet blir ønsket velkommen til “Dewar’s Whisky World” (og ikke “Aberfeldy’s Visitor Centre”). Foruten denne 12-åringen har Aberfeldy også en 21-åring i sortimentet sitt, som vi kommer tilbake til en annen gang.

Presentasjon:
Litt klumpete og kjip flaske og innpakning, som nesten ser mer ut som en blend enn en maltwhisky. Mistenker litt fargetilsetning, men det er ikke det verste jeg har sett. Relativt klassisk ravfarge. Helt standard cling.

Lukt:
Mye bakte epler i starten, ferske hveteboller, lynghonning, søte hageblomster. Flyktig røyk dukker opp innimellom, tendenser til søt malt og et snev av søt Oloroso-sherry (selv om jeg mistenker at denne hovedsakelig er lagret på bourbonfat). Etter hvert kommer det frem en fruktig blomstereng, som i seg selv kan være en god ting, men dette blir litt for søtt og emment for meg. Fruktigheten er litt overmoden – tenk deg et fruktfat som har stått litt for lenge. Litt vann presser sjokoladen lengre frem i lukten, det samme skjer med den litt overmodne fruktkurven. Er det ananas og plommer jeg kjenner? Litt gummi.

Smak:
Veldig søtt, men med en viss balanserende tørrhet. Overmodne gule epler, lynghonning, hasselnøtter, rafinert sukkersødme, hint av halvmørk sjokolade og pulverkaffe. Synes jeg kjenner bittelitt røyk her også, litt dadler, litt muskatt og litt hvit pepper. Det er mer enn flasken som minner om en blend her: Smakene harmoniserer godt med hverandre, faktisk litt for godt. Her er det lite som stikker seg ut, og det blir en anelse tamt. Munnfølelsen har litt eik i seg, men føles samtidig litt utvannet. Vann gir en litt saftigere munnfølelse, hint av humle og noe malt nå, iblandet sjokolademelk og en dråpe sitron. Aberfeldy 12 smaker litt bedre med vann, men smaken blir dessverre også svakere og enda mindre særpreget.

Konklusjon:
Ikke akkurat det mest spennende jeg har smakt dette her, men forsåvidt ingen utpreget usmak heller. Søtt, lettdrikkelig, og uten noen særlig egenart. Faktisk kunne dette godt vært den slappe lillebroren til Dalwhinnie 15. Jeg kan forstå at denne er god å ha for å balansere blends, men på egenhånd tilfører ikke dette uttrykket whiskyverden noe særlig. Aberfeldy 12 kunne fungert i hagen en varm sommerdag, og jeg skal ikke se bort fra at den kan falle i smak hos folk som ikke drikker whisky til vanlig, eller som stort sett drikker blends. Dett var dett; en litt uinspirert anmeldelse, av en litt uinspirerende whisky.

67/100

– Rasmus

Aberfeldys nettside (eller egentlig: Dewar’s nettside)