Invergordon Clan Denny 44 YO, Vintage 1966

Grain whisky er en svært viktig, men mindre glamorøs, del av whiskyuniverset. Der maltwhisky fremkaller bilder av fargerike bygninger med pagodetak, løftet frem av hisoriens vingesus, og blended whisky forteller om unge entrprenører med fremragende luktesans, og smugling inn i U.S.A. under forbudstiden, er den rene grain whiskyen noe som helst fortrenges. Og det er heller ikke så rart. Enorme kolonneapparater som pumper ut ren, og relativt pregløs sprit, som like gjerne kan brukes i produksjonen av gin eller vodka, er ikke det mest sexy man kan forestille seg. Invergordon er en av disse gigantene. Med en produksjon på rundt 40.000.000 liter sprit i året, ca 4 ganger så mye som Skottlands største malt whisky destilleri (Glenfiddich), er Invergordon utvilsomt en viktig del av whiskyindustrien.

Invergordon eies av Whyte & MacKay, og mye av det som produseres her går med i deres blends, såvel som andre skotske blended whiskies. Destilleriet ligger i den nordlige delen av Skottland, kort vei fra Whyte & Mackays flagsskipdestilleri Dalmore. Denne tapningen er gjort av den uavhengige tapperen Douglas Laing, og inngår i “Clan Denny”-serien deres, en serie som forøvrig også omfatter andre single grains og noen vatted malts. Single grains har et ganske annerledes uttrykk enn single malts, og blends for den saks skyld, og må naturligvis vurderes ut fra dette premisset. Fatet som har vært brukt er Refill Barrel HH 4995.

Presentasjon:
Som ventet er dette en ærlig presentasjon, med naturlig, relativt dyp gyllen farge. Whiskyen holder et alkoholvolum på 46,8 %, noe som ofte slår meg som litt for lavt på såpass gamle  bourbonfatlagret whiskyer, men som likevel er akseptabelt mtp at det er over 46 %-merket.

Lukt:
En frisk, lett og avbalanser start. Mye sitrus (først og fremst sitron), peppermynte, highland fudge og kvae er bærende her. I god grain-stil ligger de friske pregene som et slags øvre lokk over et litt tomt mellomlag, og med den typiske grainsødmen som fundament. Litt henimot rafinert sødme, men også elementer i retning av demerara. Jeg finner også noe tydelig floralt her; jeg har lyst til å si solsikke, men det kan også være løvetann (eller er det begge deler?)

Med vann kommer det frem en del vanilje og naturlig sødme allerede fra start. Helhetsinntrykket blir en god del mildere enn bart, noe som ikke er så overraskende, siden dette tross alt er en single grain, mens balansen tar seg opp et par hakk. Det kommer også noe litt brent fra fatet nå, samt litt gummi og Kornmokjeks.

Smak:
Et relativt vitalt fat for alderen dette her. Mye syrlighet, samt noe bjørkesødme. Sitrus igjen – både sitron og lime, avdempet vanilje og umoden banan. Utviklingen er svært interessant, der den begynner med utpregete fattoner, gradvis antar et syrligere preg (som varer lenge), før det runder av med en mild og søtlig smak. Det er en beskhet her, som tidvis kan gå litt over i det kjemikalske, men det hele holder seg innenfor det som er behagelig. Tendenser til persille, estragon og løvetann, sammen med lett karamellsaus.

Med noen dråper vann kommer det et solid løft. Sødmen, syrligheten og bitterheten spiller mye mer på lag, så vi snakker en helt annen type balanse enn jeg opplevde bart. Litt tysk marsipan, melis, svakt overmoden sitron, mørk bakesirup og Kornmokjeks. Etterhvert som ting får festet seg i munnen returnerer en del av tørrheten og bitterheten fra da whiskyen var bar. Det kommer også frem subtile toner av søt lakris, solsikkeolje og litt karve.

Konklusjon:
Nok en whisky som straffes litt av å ha ligget litt for lenge på et litt for aktivt fat, og det spørs om ikke denne whiskyen burde vært tappet på flaske noen år før. Eikebitterheten her er forholdsvis kraftig, og ting kan tidvis bli litt vel støvete. Samtidig er det utvilsomt bra greier dette her, der grunndestillatet har fått den tiden en grain trenger for å få sin egen karakter. Fatet har også åpenbare kvaliteter, så det er tydelig at man ikke har falt for fristelsen for å bruke svakere fat til grains enn man kan forvente av en god maltwhisky. Syrligheten og sødmen er bra her, og balanserer hverandre på en god måte. Anbefalt hvis man har lyst på et avbrekk fra maltwhisky.

73/100

– Rasmus

Invergordon har ingen nettside