Strathisla Gordon & MacPhail 40 YO, 1972-2012

Årgangswhiskyer med heftig sherrylagring kan gå begge veier. Noen ganger kan man ende opp med tidløse klassikere, andre ganger kan det bli alt for bittert, svovelpreget og tett. En ting er imidlertid sikkert: det er så å si alltid en spennende opplevelse å utforske whiskyer av denne typen. Vi kommer til å gå mer i detalj om Strathisla når vi på et senere tidspunkt vurderer en offisiell tapning derfra. Dessverre er ikke tilgjengeligheten allverden, siden mesteparten av whiskyen til destilleriet går med i produksjonen av Chivas Regal, men sjansen byr seg nok før eller siden.

Presentasjon:
Her er det ingen grunn til å lure på hva slags fat whiskyen har ligget på, for denne presentasjonen skriker sherry lang vei. Mørk rødbrun, ca en hårsbredd unna Coca Cola. Flott cling er det også.

Lukt:
Kraftig umiddelbar frukt- og bærsødme akkompagnert av brent popcorn, svovel og litt havregryn. Lukten er både intens og kompleks, og man blir sittende lenge med nesen i glasset for å jakte nye preg og nyanser. Sviskekompott, tranebær, mørke karameller, mentol, balsamico, aprikos, et nøttepreg jeg har litt problemer med å plassere og en veldig svak eikelukt. Når man kommer litt dypere i glasset kommer det en deilig sky av pipetobakk gjennom, sammen med litt svartkrutt. En litt annerledes begynnelse enn jeg er vant til, noe som alltid er spennende.

Ettersom jeg ble advart om at denne whiskyen er ganske skjør valgte jeg å fokusere mer på å gi den luft, og tilsatte bare et par små dråper vann. Etterhvert som den åpner seg kommer det stadig tydeligere preg av jord og sopp, noe jeg godt kunne vært foruten. Samtidig kommer det en merkbar og kledelig demerarasødme, som balansere lukten noe. Bærlukten blir også mer… øh… bærende, noe på bekostning av frukten. En del mørk druejuice og mer pipetobakk.

Smak:
Hvis eiken var subtil i nesen er den det stikk motsatte i smaken! Litt som å tygge på en bit med eik. Balsamico, rosiner, muscovadosukker, appelsinskall og tranebær leder an. Den tørre muscovadosødmen balanserer til en viss grad tanninene, samtidig som den gjør dem tydeligere. Luft hjelper denne whiskyen en god del, og den er såpass direkte fra start at jeg vil anbefale folk som vanligvis bruker lokk på glasset under smaking å ikke gjøre det her. Sukat og ferskt appelsinskall i finishen. Det er nok ikke noen tvil om at det er et olorosofat det er snakk om her, og treet er svært aktivt.

Med vann blir denne Strathislaen fruktigere og mer oljete. Druejuicen kommer tidligere og bitterheten demper seg noe. Demerararsukkeret har også overtatt noe for muscovadoen, ihvertfall inntil man kommer til finishen. Hyllebær, jord og svak havre mot finishen, samt litt av fruktkjøttet til appelsinen (selv om smaken av appelsinskall fortsatt er kraftigere).

Konklusjon:
Denne whiskyen er nok morsommere å drikke bar, med alle de kraftige smakene og luktene, men det er en behageligere og mer balansert opplevelse etter man har gitt den et par dråper vann og latt den puste i 30-40 minutter. Kvalitativt sett har denne Strathislaen flere positive sider, men den har også et gjennomgående jordslag som skjemmer opplevelsen litt. Etter min mening er dette først og fremst en spennende smaksopplevelse, og selv om den forsåvidt er god er ikke dette noen innertier. Ihvertfall er den ikke det hos meg.

71/100

– Rasmus