Seagram 7 Crown

I løpet av selskapets levetid (1857-2000) vokste Seagram fra å være et enkeltstående canadisk destilleri til å bli en aktør i verdensklassen, både når det gjalt produksjon av alkoholholdige drikkevarer og deltagelse i diverse andre industrier. Selskapet var spesielt store i underholdningsbransjen, men “stor” er ikke nødvendigvis ensbetydende med lønnsom. Utover 90-tallet surret Seagram seg inn i stadig flere dårlige businessprosjekter, og fortjenesten fra alkoholsalget deres ble i stor grad brukt til å dekke tap i andre industrier. Stadig større deler av businessplattformen deres ble kjørt i grøfta, og i 2000 ble alle de over 250 drikkevaremerkene deres likvidert og solgt til selskaper som Pernod Ricard, Diageo og etter hvert også Coca Cola.

Seagram’s 7 Crown, som forøvrig er en amerikansk blended whiskey, produseres nå av Diageo, og markedsføres først og fremst for bruk i drinker, og kanskje spesielt blandet med sukkerholdig mineralvann som cola, ingefærøl og sitrusdrikker. Siden dette likevel kvalifiserer som en whiskey er det vår oppfatning her på Skotsk Taake at den også bør kunne stå på egne ben, dvs. at den bør kunne evalueres ut fra lukt og smak i et egnet nosingglass.

Presentasjon:
Mørk brunfarge, kjølefiltrert, crappy cling.

Lukt:
Enorme mengder Vademecum styrer førsteinntrykket, min bryggende forkjølelse forsvant som dugg for solen, og returnerte ikke før glasset var tomt. Grillet mais, revet gulrot, toast, tapioka, lys karamell, muskatt, fersken og vått gress. Lukten er stram og spiss, og balanserer et eller annet sted mellom frisk og rå, inntil man innser at “nei, den er faktisk bare rå”. Det inngår nok mest mais i denne blenden, men det er også et svakt rugpreg helt bakerst som godt kunne sluppet litt mer til.

Med en god klunk vann kommer det litt ordentlig bourbonlukt frem. Vademecumen og sødmen demper seg et par hakk, men slipper ikke taket. Jeg får litt soppstuing nå, fortsatt mye gulrot, og karamellen blir litt mørkere, og med det hakket mer passende. Det er også en anelse banan og kokos her nå, men ikke nok til å skape et ordentlig bourbonfundament.

Smak:
Sterkt parfymert start! Sitrondrops, rafinert sukker, grenadine, lakrisbåter, Vademecum (selvsagt), lønnesirup, syntetisk bringebærsaft. Fysj! I en blindtest er jeg ikke sikker på om jeg hadde gjenkjent dette som en whiskey en gang… Det kan faktisk minne en del om såkalte “Jack Daniels Shooters”, en begredelig type shots jeg ble utsatt for i Tyskland for en del år siden bestående av JD, sitronsaft og lønnesirup. Kunstig sitron, kunstig mentol og masse sukker dominierer fortsettelsen her, før finishen kommer: melis og bruspulver. Joda, Seagrams 7 Crown stikker seg ut i hvert fall…

Med vann blir starten litt bedre, og vi får litt ordentlig eikebitterhet, en note som er mer enn velkommen. Det varer imidlertid ikke lenge før vi er tilbake til den tilnærmet samme likørsmørjen som da whiskeyen var bar, men bitterheten hever alt et lite hakk. En anelse plastikk også nå, Schweppes Grape Soda, Rose’s Lime, litt honning og litt einer. Sukkeret og melisen sitter ikke like lenge, men det er fortsatt liberale mengder bruspulver i finishen.

Konklusjon:
Denne whiskeyen har sikkert sin misjon i drinker eller blandet med Sprite og isbiter, så hvis det er det man skal bruke den til er det ingen ting i veien for å kjøpe en flaske. Samtidig er den ikke i nærheten av å stå oppreist på egne ben, og som en drita pubgjest trenger den en god klunk vann for å holde balansen godt nok til å sjangle seg hjem. Kvalmende likøraktige greier. Next!

26/100

– Rasmus