The Glenlivet 12 YO

Glenlivet-destilleriet ble bygget så tidlig som i 1824, en periode da whiskykvaliteten ikke var særlig høy. I løpet av relativt kort tid viste imidlertid Glenlivet at det gikk an å levere kvalitetswhisky på jevn basis. På grunn av dette skal de ha en del av æren for at skotsk whisky har den viktige posisjonen og den gode kvaliteten den har i dag. Navnet “Glenlivet” ble til og med såpass knyttet til kvalitet i folks bevissthet at mange av de andre destilleriene i området la til navnet på sine whiskyer for å fremstå som ekstra bra, noen eksempler på dette var “Balvenie-Glenlivet”, “Balmenach-Glenlivet” og “Aberlour-Glenlivet” m.fl. Etter en langvarig rettsprosess ble det bestemt at bare det originale Glenlivet fikk lov til å beholde navnet.Like vel kan man fra tid til annen snuble over eldre flasker fra andre destillerier med denne betegnelsen.

Nåtidens The Glenlivet er en av de største og viktigste maltwhiskyprodusentene i Skottland, og det er per dags dato bare Glenfiddich som har en sterkere posisjon internasjonalt. Dette betyr at standardwhiskyene deres, og da spesielt denne 12 år gamle tapningen, er lett tilgjengelig i de fleste land. Spørsmålet da blir selvfølelig om den lever opp til den nesten 200 år gamle hedersbetegnelsen som Skottlands kanskje beste whisky.

Presentasjon:
Ganske rett frem som man forventer av en standardwhisky fra et såpass stort destilleri: Ravfarget (tilsynelatende med beskjedne mengder fargestoff), 40 % alkohol, svakt cling og ingen mist.

Lukt:
Overvekten i denne whiskyen neat er av amerikansk eik, men det er også noen sherryfat som kjemper om oppmerksomheten. Mye banan, spearmint, vaniljepulver og kvae. Brukbart bourbonfundament altså, men sherryfatene tar med seg en del svovel inn i lukten. Det er også litt BBQ-saus her, sammen med et nærmest brent grillpreg og litt malteddik. Med vann blir balansen noe bedre. Det er fortsatt mye banan her, som nå akkompagneres av en god del maltsødme. Hermetisk ananas, noe grillrøyk, litt mandarin og snev av gummi. Særlig maltsødmen her er svært god, men det er noen forstyrrende elementer som hindrer den i å nå de helt store høyder.

Smak:
Det er mye banan i smaken også, samt furulåg, grønne epler, rognebær og krekling. I likhet med lukten er malten svært bra også på smaken, og man får tidlig en følelse av at grunndestillatet i denne whiskyen holder høy kvalitet. Bourbonfatene gjør tilsynelatende en god jobb her også, men sherryen virker både spiss og noe malplassert. Med vann får heldigvis maltsukkeret enda mer spillerom, og det kommer i tillegg en del Smørbukk-karamell, litt lime og lønnesirup. Samtidig er det noen kjipe tanniner og stikk av svovel som ikke slipper taket, og som kommer og går hele veien. Uttrykket er noe mindre masete enn neat. Det er fortsatt mye furu her, og banansmaken blir litt brent utover mot finishen og kommer sammen med preg av hasselnøtt.

Konklusjon:
Hvorfor i allverden har Glenlivet brukt sherryfat i produksjonen av denne whiskyen?! Maltbasen er meget bra (når den først får slippe til), og også bourbonfatene gjør en god jobb. Samtidig har vi en småsur og lett svovelbefengt sherrygreie som roper og skriker om oppmerksomhet gjennom hele opplevelsen. De beste sidene av The Glenlivet 12 trekker opp, de dårligste trekker ned, og jeg blir tvunget til å gi whiskyen en forholdsvis middels score. Med en litt annen innfallsvinkel og litt opprydding kunne dette vært mye bedre (prøv f.eks. Nàdurra, der destilleriet viser hva det kan når det fokuserer på gode bourbonfat). Vann hjelper dog en god del, og jeg sier ikke “nei takk” hvis noen byr meg på et glass. Jeg kommer imidlertid ikke til å kjøpe en ny flaske med det første, men en presisering er det helt nødvendig for meg å ta med her: Jeg har (relativt nylig) drukket Glenlivet 12 som har smakt meg bedre enn denne flasken. Om den faktisk var bedre, eller om jeg var spesielt tørst den dagen, kan jeg ikke være helt sikker på. Jeg tar derfor høyde for at det kan være noen variasjoner fra flaske til flaske, og forbeholder meg retten til justere konklusjonen her i fremtiden (som vi fra tid til annen gjør her på Skotsk Taake).

65/100

– Rasmus

The Glenlivets nettside