Ardbeg Galileo

Høsten 2011 ble noen små testrør med såkalte terpene-molekyler, produsert av Ardbeg, sendt til den internasjonale romstasjonen. Målet med eksperimentet er å finne ut hvilken innvirkning microgravitasjonen på romstasjonen har på lagring av disse molekylene, sammenlignet med jordens vanlige gravitasjon. Tilsvarene testrør ligger til lagring hos Ardbeg for sammenligningens skyld. De siste årene har Ardbeg vært svært flinke til å markedsføre sine whiskyer, gjerne gjennom litt spesielle stunts, og de kunne selvfølgelig ikke la en sjanse som denne slippe unna. Resultatet har blitt romtemawhiskyen Ardbeg Galileo. Den har riktignok ikke vært i rommet, noe som unektelig hadde vært enda kulere, men som også hadde sørget for at ingen av oss hadde hatt råd til å smake på den.

Ardbeg har blitt kritisert en del for å selge relativt unge whiskyer til forholdsvis høy pris. Selv synes jeg dette er ganske uproblematisk, forutsatt at kvaliteten er høy, og whiskyen er god nok. Problemet er at dette varierer en del. Konseptet denne gangen er en vatting av Ardbegfat, både ex-bourbon og ex-marsala, som er minst 12 år gamle, noe som forsåvidt er spennende nok. Med et alkoholvolum på respektable 49 % ligger ting til rette for en for en god whiskyopplevelse, selvsagt forutsatt at destilleriet har gjort ting riktig.

Presentasjon:
Forholdsvis lys, som man forventer av en Ardbeg, men med et bronseaktig, nesten rødt skjær. Her er det sannsynligvis marsalafatene som spiller inn. Ardbeg befatter seg som kjent ikke med fargetilsetning. Clinget er ikke allverden, men man kan vel ikke forvente seg stort mer en 12 år gammel whisky som ikke er tilsatt noen eldre dråper. Tåken er tydelig ved tilsatt kaldt vann – ingen kjølefiltrering.

Lukt:
Overraskende lett og fruktig til Ardbeg å være. Sherry, og en del hvitvin, kanskje spesielt tokaji. Det dukker opp muskatt, honningmelon, spearmint, grønn te, brent sukker og håndsåpe, i tillegg til klassiske ardbegtoner som torvrøyk, salt og jod. Når man tilsetter vann blir lukten enda lettere og fruktigere, og noen nye preg kommer frem, mens kanskje spesielt røyken og joden dempes kraftig. Marsipan, aprikos, fruktkake, svak eik og noe lær. Galileo har rett og slett blitt en fruktig og overraskende delikat whisky på lukten, kanskje først og fremst på bekostning av destilleriets største styrke – den gode og fyldige røyken.

Smak:
Neat har smaken noen typiske Ardbegpreg, først og fremst i form av torvrøyk, brent sukker og lær, men også mer overraskende smaker som granateple, blodappelsin og nektarin. Her gjør altså marsala-fatene sitt inntog. Starten er litt bitrere enn forventet fra dette destilleriet, kanskje spesielt i form av et litt spesielt eikepreg. Bitterheten gir seg imidlertid fort, og går over i et søtere og fruktigere preg. Også på smaken får dette whiskyen til å fremstå som en litt skjør lettvekter. Munnfølelsen er i det minste god, og relativt oljete. I likhet med lukten dukker det også på smaken opp noe som minner endel om tokajiviner. Den flyktige maltsmaken her kunne vært med og balansert ting, men den lykkes ikke helt med dette. Med vann er røyken fortsatt tilstede, mens lærsmaken og saltet demper seg noe. Galileo veksler mellom søte og tørre toner. I tillegg til de tidligere nevnte smakene kommer det til grønne druer, mye Maraschino-kirsebær og en god del spearmint. Ettersmaken sitter lenge, og er først og fremst røykfull, uten å være direkte voldsom. Det sitter også igjen en litt salt frukt-/bærsmak.

Konklusjon:
Dette er et eksempel på en whisky som ihvertfall for min del etterlot et relativt godt førsteinntrykk, for så å bli usedvanlig kjedelig et noen glass over tid. Marsala-fatene har rett og slett ikke funnet seg så voldsomt godt til rette, og whiskyen i seg selv tilfører ikke Ardbegs gode uttrykk noe stort.

Vi ble forespeilet apokalypsen i 2012, noe som blant annet ville betydd dårligere whiskyutvalg i 2013. Til tross for alle profetiene inntraff ikke dette, og vi kan regne med å kose oss med whiskynyheter fra hele verden, også i tiden fremover. En betryggende tanke er at, selv hvis jorden skulle gått under, finnes det fortsatt noen små testrør med innhold produsert av Ardbeg i verdensrommet. Da gjenstår det bare å si “eppur si muove” om vår whiskyproduserende planet, og lene seg godt tilbake med et glass Ardbeg Galileo (eller hva du måtte ha for hånden). Slainte mhath og godt nytt år!

76/100

– Rasmus

Ardbegs nettside