Longrow CV

Vi har vært innom Springbank tidligere på denne bloggen, og da imponerte dette destilleriet stort. Destilleriet er et av tre fra Campbeltown som ligger på halvøyen ”The Mull of Kintyre”, en smal tarm av fastland som ligger mellom Islay og The Isle of Arran. De andre destilleriene er Glengyle og Glen Scotia. Til tross for få destillerier regnes Campbeltown i dag som  et  eget distrikt, antakeligvis til dels av historiske årsaker og til dels en særegen smak.  Historisk sett var byen et knutepunkt for whisky internasjonalt før jernbane og forbudstid gjorde livet vanskelig for de nesten tredve destilleriene som eksisterte her. Smaksmessig, er det lite som minner om høylandswhisky (i hvert fall hos Springbank), men snarere har de med torvrøyk mer til felles med Islay i vest. Longrow CV er tross navnet en offisiell tapning fra Springbank. Den har i likhet med Hazelburn fått navnet sitt fra en av de tapte destilleriene fra Campbeltown. I følge hjemmesiden deres var Longrow et resultat av et eksperiment hvor de forsøkte å lage en whisky i Islay-stil på fastlandet. De må ha lykkes med noe, for den produseres i stadig nye utgaver.

Longrow CV kan vise til erfaring (sorry, jeg måtte) fra fat i alderen 6 til 12 år, og har trukket veksler på de kvaliteter man måtte få fra bourbon, rom, sherry- og portvinsfat.

Det alene burde gjøre den attraktiv til en stilling (…) i enhver entusiasts glass.

Presentasjon:
Siden Springbank fokuserer på Craft whisky, og ingen karamell eller filtrering er inne i bildet er det gøy å konstatere at denne har en noe særegen farge. Ganske lys, og en litt spesielt grønnskjær. Ikke så grønn som extra virgin olivenolje, men nesten. Den har ganske god cling, og med vann kan man ane tendenser til mist.

Lukt:
Jeg kjenner et mykt, men betydelig preg av røyk. Søte lukter av vanillje og toffee. Litt gjær som fra en brøddeig, og flere søte dufter av overmoden banan, rosiner, og brent sukker. Alt dette før jeg prøver meg frem med vann. Det jeg liker best er at alt er så godt integrert. Torvrøyken ligger der kun som et slør over de gode duftene av frukt, og jommen er det ikke rent lite med sjøluft heller. Jeg opplever ingen særlige forandringer i lukten med vann, og jeg synes den åpner seg fint uten.

Smak:
Middels god munnfylde, noe tørr smak av eik. Jeg opplever at det er noe sitrus, kanskje litt på den bitre siden slik sitronskall kan være. Smaken av sitrus blir noe friskere med vann. Mot slutten kjenner jeg mandler og ingefær. Ettersmaken har en god lengde. Til tross for røyksmaken, tenker jeg at denne whiskyen burde falle i smak hos folk som liker Bourbon.

Konklusjon:
En vinner i sin prisklasse, og nok et argument for at Springbank fortjener sitt gode rykte. I den grad jeg skulle oppgi noen preferanser på hva jeg liker at en whisky dufter, er Longrow CV et godt eksempel å trekke frem. Jeg synes den kunne hatt litt mer fylde. Jeg forsøkte meg frem med forskjellige mengder vann, men fant ut at jeg foretrakk den neat. Hvis man synes den blir for bitter, kan noe vann avhjelpe dette. Desverre ser det ut til at denne ikke lenger skal produserers. Den er i skrivende stund fremdeles i bestillingsutvalget hos polet, men ikke vent for lenge hvis du finner denne interessant.

79/100

 – Anders

Springbanks hjemmeside.