Laphroaig 10 YO
Vi besøker Islay igjen, og her er det en ekte klassiker det er snakk om. Den populære, men omstridte Laphroaig 10. En hissig 10-åring, som kan være litt for hissig for noen. Hissighet behøver ikke stå imotsetning til kompleksitet, og det er de komplekse motsetningene i denne tiåringen som setter sitt preg på en eiendommelig whiskyopplevelse.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 40 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islay |
| Destilleri | Laphroaig |
| Utgiver | Laphroaig |
Når man etter en stund har vært interessert i single malt, og har begynt å bli kjent med de forskjellige regionene og deres smakskarakteristikker, er det ikke til å komme unna at man søker etter det ekstreme. Man blir nysgjerrig på de flaskene som har disse vriene gæliske navnene, og man leser smaksnotater som gjør at man klør seg i hodet; står det virkelig gammelt rep og råttent båthus? Hva mener de med at brennevin lukter sykehus? Noen ganger står man klokere igjen, og tenker ja, det er virkelig noe i disse merkelige beskrivelsene. Andre ganger tenker man at i fravær av noe konkret, blir man henstilt å søke i subjektive assosiasjoner. Det er nok en kjensgjerning at noen whiskyer unndrar seg en konvensjonell beskrivelse, at de er såpass komplekse og sære at man kun sitter igjen med noen løse betraktninger. Dette er utfordringen når man skal ta for seg en av Islays mest kjente, dog svært utfordrende whiskyer, Laphroaig 10.
Laphroaig er et velkjent destilleri fra Islay. De produserer en whisky som vidt meg kjent er utelukkende røkt, eller peated om du vil. Laphroaig 10 inneholder 40 ppm, som er måleenheten for fenolinnhold – hva fenol er og hva det har å si for whisky kommer vi tilbake til ved en senere anledning. 40 ppm er ikke det drøyeste man får tak i, men mer enn nok til å sette smak, og for noen kan det bli for mye av det gode. Personlig setter jeg pris på røyksmak, og har en annen Islaywhisky som en av mine absolutte favoritter.
Presentasjon:
Fargen har blitt justert med karamell. Hvorfor de gjør dette når flasken er grønn, er meg uforståelig. Den ville sett like fristende ut på butikkhyllen åkke som. Jeg opplever den ikke som utpreget oljete i glasset.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lukt:
At det lukter røyk, burde nesten være overflødig å kommentere. Hvis jeg skulle angi en mer eksakt beskrivelse av røyklukten, vil jeg si at tankene går i retning en gammel steinpeis slik man finner på gamle hytter. Laphroaig 10 er en ”busy” single malt. Det er ganske mye som skjer, mange lukter som vil frem. Dette er et tegn på kompleksitet. Lufting hjelper med at den roer seg en god del ned. Det er et ganske tydelig vaniljepreg i denne whiskyen, ganske fett som sådan. Vaniljekrem. Jeg kjenner også et krydder, det kan faktisk minne om nellikspiker. Det som gjør nesen på Laphroaig 10 så spennende, er at til tross for noen strenge, tunge dufter, ligger det et søtt og floralt preg under det hele. Apropos strengt, lukten av klor og medisin (jod?) er absolutt til stede, men jeg opplever ikke den som problematisk. Det er ikke snakk om klor i retning svømmehall, men heller den litt friske duften man kjenner på drikkevannet fra mjøsa når vannmassene sirkulerer om våren. Med vann kjenner jeg vaniljen enda bedre. Jeg kjenner også et friskt preg av sitrus og friske bær.
Smak:
Til tross for kun 40% alkohol er dette ganske kraftige saker uten vann. Nesten like mye krydder som Talisker 10, men det slår mye tidligere inn i denne whiskyen. Ettersmaken har en hard tone av lær. Jeg tar en hel teskje med vann i drammen, og etter litt ventetid kjenner jeg en veldig god nøttesmak, nesten som nougat. Pepperet er ikke altfor fremtredene nå, og jeg får anledning til å kjenne mer av byggkornet, som om det var bakt inn i skikkelig mørkt brød. Ellers er det ikke til å komme utenom at dette smaker sjø, noen som seg hør og bør i en god øywhisky! Den lange ettersmaken har noe bitterhet fra fatet, men jeg opplever ikke dette som et problem, snarere tvert imot. I denne whiskyen synes jeg bitterheten passet fint med de øvrige smakene.
Konklusjon:
Jeg har møtt mennesker som har omtalt Laphroaig 10 som udrikkelig. Dette er jeg uenig i, men samtidig gir det en pekepinn på at det er ikke bare røyksmaken folk reagerer på. Dette er en beryktet whisky, og da for sine særpreg av jod, tang og tare. Jeg vil genrelt anbefale å la den lufte seg litt, og prøve seg frem med vann. Laphroaig 10 er riktig nok svært kraftig både i nesen og på smak. Den er bærer imidlertid på mange motsetninger, og byr på et komplekst duft- og smaksbilde som spenner mellom den mest dunkle og skitne skorsteinen du kan tenke deg, og mer innbydende og sommerlige assosiasjoner. Det er mye smak for pengene i Laphroaig 10. Når det kommer til vurderingen, skulle det som vanlig vært ønskelig med litt mer alkoholstyrke. 10-åringen er å finne som Cask Strength, og jeg ser frem til å smake på den en dag. For ja, tro det eller ei, jeg ønsker meg enda mer smak! Videre tenker jeg at det burde være mer å hente hos dette destilleriet, noe som jeg vet at det er. Skotsk Taake sitter nemlig på flere utgaver av Laphroaig, vi vil derfor komme tilbake til dette destilleriet om ikke altfor lenge.
77/100
– Anders