Mortlach Coopers Choice 20 YO, 1991, First Fill Sherry
Noen destillerier hører og ser man referert støtt og stadig, men det kan fortsatt være vanskelig å få tak i whiskyer fra dem her til lands. Mortlach er et typisk eksempel på dette. Destilleriet er kjent for kraftig smak, og kanskje enda mer for å være en av bærebjelkene i blend-whiskyene til Johnnie Walker. Når sjansen byr seg må man selvsagt slå til, men er en whisky som har ligget 20 år på first fill sheryfat virkelig representativt for destilleriet?
Nosinginfo
Type | Single Malt |
Alkoholvolum | 46 % |
Land | Skottland |
Distrikt | Speyside |
Destilleri | Mortlach |
Utgiver | The Coopers Choice |
Mortlach er et destilleri jeg hadde vært nysgjerrig på en god stund da denne ble testet. Tilgjengeligheten av maltwhiskyer fra dette destilleriet er ikke allverden, og jeg kan ikke huske å ha sett noen flasker til salgs på vinmonopolet. En viktig grunn til dette kan være at veldig mye Mortlach går med i produksjonen av Johnnie Walker. Har man lyst på en smak kan man imidlertid finne noen utgaver på whiskybarer i Norge, eller man kan handle en flaske i Storbritannia, der utvalget ihvertfall er noe bedre.
Presentasjon:
Whiskyen har et dypt rødlig skjær, noe som ikke er rart når den har ligget på et first fill sherryfat såpass lenge. Her er det liten grunn til å tro at fargen er blitt tuklet med. Ved tilsatt vann former det seg en relativt tydelig mist (den er altså ikke kjølefiltrert), noe som er bra.
Lukt:
Neat åpner whiskyen med en tydelig lukt av tørket frukt (fiken?), søt sherry og ferskt gress. Ved tilsatt vann styrer sherrylukten i større grad, og blir noe tørrere. Lukten av gress og tørket frukt fortsetter, men blir noe mindre tydelig. Det kommer også en litt sur maltlukt på slutten, som heldigvis ikke tar overhånd.
Smak:
Neat opplever man en mye kraftigere smak av tørr sherry enn lukten tilsier. Ikke overraskende gitt hvordan whiskyen er lagret, men altså mer enn hva man forventer av lukten. Smaken av tørket frukt er også tilstede, samt vanilje. Jeg merket ingen ting til gresset fra lukten, og jeg ble litt overrasket over at smaken ikke var mer krydret. Da jeg tilsatte vann harmoniserte smakene litt dårligere, men det ble også lettere å isolere de tydeligste pregene. Det åpner fortsatt med tørr sherry og en svak bismak av tørket frukt, og fortsetter med et litt tydeligere preg av vanilje, før det runder av med den litt sure maltsmaken og et svakt preg av hvit pepper. Sherrysmaken holder seg gjennom hele opplevelsen, men trekker seg litt tilbake og slipper tidvis frem de andre smakene.
Konklusjon:
Jeg må innrømme at denne whiskyen er litt vanskelig å bedømme. På den ene siden har de lykkes i å lage en veldig sherrytung whisky, der selve sherrypreget er svært velgjort. Samtidig har jeg en følelse av at denne lagringen er valgt for å prøve å skjule en råwhisky som ikke var helt heldig, og også her er jeg usikker på om de har oppnådd det de ville. Det virker på mange måter som de har mistet litt krydder og tørket frukt i prosessen, men ikke klart å dekke den mildt ubehagelige maltsmaken. Sherryfatlagring er en kunst som kan slå ut i begge retninger, og selv om jeg føler at denne whiskyen har fått det til bedre enn f.eks. Bowmore ‘Darkest’ er det ganske langt opp til den flotte harmonien i Glengoyne 17 eller Ardbeg Uigeadail. Folk som liker whisky med overveldende sherrysmak bør prøve et glass og se om de er enige i min analyse. Dere andre kan egentlig godt styre unna.
66/100
– Rasmus
Mortlach har ingen offisiell hjemmeside