Octomore – 11.1

Ikke den beste Octomoren jeg har drukket i det siste, men den leverer fortsatt akkurat det du forventer av en Octomore.

Octomore – 11.1

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum59,8 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriBruichladdich
UtgiverBruichladdich

Sist jeg tok for meg en Octomore skrøt jeg av reisen Bruichladdichs (og Skottlands) mest røykfulle whisky har tatt – fra ungt og gimmicky til en egen institusjon. Balansen mellom å lagre noe akkurat lenge nok til å skape harmoni, men ikke så lenge at ekstremiteten dette uttrykket er bygget på forsvinner. Eller som tilfellet var med 06.2 (og mange andre med den): Kløktig fatbruk. 

Med fare for å avsløre hvor denne anmeldelsen tar veien: All Octomore med tallkode som har “1” som desimal har vært lagret på bourbonfat eller ihvertfall fat som domineres av amerikansk eik. Denne typen fat kan være fantastiske, men hvis du utelukkende skal bruke dem tar det vanligvis 8-10 år før ting begynner å stemme – før ungt og rått destillat er temmet. Octomore 11.1 er fem år gammel, og her er det rett og slett ikke nok. I hvert fall ikke et min smak. Whiskyen kan kjøpes på Vinmonopolet for 2100,- (februar 2021).

Denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av importøren. Jeg sender en stor takk til importør, destilleriet og Thomas i Whisky Saga for dette, og bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet. Bilder gjengitt etter godkjennelse fra importøren.

Lukt:
Den unge alderen og de relativt milde fatene merkes umiddelbart. Sammenlignnet med 2. utgave av 10-åringen lukter dette ungt, og sammenlignet med 06.2 mangler det finesse og en del balanserende elementer. Røkt skinke, grapefruktskall, fersken, eplemos, ingefær, hamp, markblomster og sitronsaft. Røyken er som vanlig vital, men der andre uttrykk av Port Charlotte og Octomore gjerne går i retning av syrlig bålrøyk med mye myr er denne en anelse floral/parfymert. Litt i retning av Bowmore. Vann gjør røyken mer markant, uten at profilen ellers blir endret noe særlig.

Smak:
Også på smaken er den unge alderen problematisk. Røyksmaken er riktignok ekstrem, men røyksmak kan ikke bære et uttrykk alene. Sammenlignet med lukten er smaken mer typisk for røykwhisky fra dette destilleriet, med masse syrlighet sammen med røyken. Røyken fra store mengder brent torv. Appelsinmarmelade, røkt sitron, kløver, gjøksyre, brent salvie, vanilje, jalapeño, harpiks og en anelse mørk sjokolade og et hint av marshmallows. Et par dråper vann hever både røyk og syrlighet, noe whiskyen kler godt. Den spiller rett og slett mer på styrkene sine.

Konklusjon:
Selv om jeg setter pris på aggressiv røyk av den typen du bare finner i relativt unge whiskyer som denne, blir dette litt for rått for min smak. Intense whiskyer har en tendens til å balansere på en knivsegg mellom det geniale og det ubalanserte, det mangelfulle. Smaken er slett ikke verst, og den lukter ikke vondt heller, men det er likevel noe som mangler. F.eks. en finish eller et par år til på fat.

76/100                       

– Rasmus

Bruichladdichs nettside